Pasientenes – eller prosedyrenes helsevesen?

For helseledere og fagfolk er det fortsatt nødvendig å bidra til å sikre en praksis der «pasientens helsetjeneste» ikke bare blir «prosedyrenes helsevesen». Personen er like viktig som pasienten.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Werner Christie

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Werner Christie, lege og frittstående konsulent i selskapet World Health Connections

HELSEVESENET GJENNOMSYRES av kryssende tenkemåter som skaper floker for pasienter, profesjoner og politikere. Ingen vil være uenig i at vi skal ha «pasientens helsevesen». Men hva mener vi med det? For de fleste betyr det faglig optimale tjenester. Andre vil legge stor vekt på at personen som bærer en sykdom, skal ses og høres.

Altfor ofte opplever pasienter at vi ikke får dette til samtidig. De føler seg ikke alltid ivaretatt som individer selv om behandlingen er god nok. Hvordan kan fagfolk og ledere løse dette dilemmaet?

PASIENTFORLØPENE. Vi har hele tiden søkt å bygge et kunnskapsbasert og profesjonelt helsevesen for pasienten ved å spesialisere og sub-spesialisere vårt faglige fundament i stadig smalere kategorier. På samme måte har våre diagnostiske kategorier, og dermed hvordan vi karakteriserer pasientene, fått stadig mer nyanserte inndelinger.

Søkelyset ble rettet mot pasientforløpene for å skape broer mellom alle AV-delingene, som også er organisert etter våre stadig mer fragmenterte spesialitets-kategorier. Fordi pasientene opplevde dårlig samhandling mellom de ulike enhetene – og opplevde at det var lett å føle seg etterlatt alene i de mange «mellomrommene». Forhåpentligvis har 25 års arbeid med gode pasientforløp ført til bedre koordinering – og bedre opplevelse av helhet og sammenheng i tjenestetilbudet.

Forhåpentligvis har 25 års arbeid med gode pasientforløp ført til bedre koordinering – og bedre opplevelse av helhet og sammenheng i tjenestetilbudet

HELHETEN? Like fullt tyder mye på at manglende opplevelse av samordning og helhetsperspektiv for mange pasienter og fagfolk, fortsatt er en av våre store utfordringer. Det er vanskeligere i praksis enn i teorien å forene de ulike tenkemåtene som dominerer våre stadig mer findelte fagområder. I tillegg er grenseflatene mellom allmennhelsetjenestene i kommunene og de spesialisttjenestene i foretakene en sentral og krevende samhandlingsarena.

Jo mer fagområdene og deres tilhørende avdelinger blir fragmentert, desto mer savner og etterlyser pasientene erfaringen av helhet og sammenheng. Pasientforløpene har på sin side blitt stadig mer spesifikt definert og styrt av detaljerte prosedyrer. Ambisjonen er å sikre alle kunnskapsbasert behandling basert på god samhandling i forløpet – og dermed gi pasientene god kvalitet samt likeverdig behandling. Dette er selvfølgelig fornuftig der kunnskapsutviklingen stadig forbedres, og medfører nye og mer detaljerte pakkeforløp.

TJENESTEINNOVASJON. Slik er vi tilsynelatende gode til å ivareta vår bruker som «pasient». Men er vi like gode til å se personen bak diagnosene – og prosedyrene de blir foreskrevet?

Parallelt med stadig større fokus på kvalitetssikring, styring mot virksomhetsmål og detaljerte normer og forskrifter, utfordrer myndighetene oss til å drive tjenesteinnovasjon. Vi skal utvikle en helsetjeneste der alle kan «Leve hele livet» på den måten som passer best for hver enkelt av oss. Men det er ikke lett å prosedyrefeste endring og innovasjon.

Ifølge danske forskere som har sett på etterkrigstidens utvikling og tenkemåter i helsevesenet, er myndighetenes styringssignal nå: «Gjør som vi sier! Vær selvstendige og innovative».

– Styring, sier ledelsesforsker John Kotter ved Harvard, dreier seg nettopp om å sikre god kvalitet og effektivitet. Men ledelse er å sørge for nødvendig endring og tilpassing av organisasjonen og tjenestene til nye utfordringer.

MER ENN PROSEDYRER. Forskriften om ledelse og kvalitet i helsetjenesten er nylig oppdatert. I 2017 ble ordet ledelse tatt inn i tittelen. Men forskriften handler ellers i hovedsak om styring. Mange tenkere fra Aristoteles og fremover fremhever at praksis har forrang foran teori. Det viktigste er ikke å fortolke og forskrive, men å forandre på hvordan vi arbeider og møter pasientene.

«Det er vanskelig å bevare sin menneskelighet under (den kliniske) institusjonens (gjennomborende) blikk» skriver Jan Grue, litteraturprofessor og rullestolbruker i boken «Jeg lever et liv som ligner deres».

For helseledere og fagfolk er det med andre ord fortsatt nødvendig å bidra til å sikre en praksis der «pasientens helsetjeneste» ikke bare blir «prosedyrenes helsevesen». Personen er like viktig som pasienten.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er tidligere helseminister for Arbeiderpartiet. I dag driver han konsulentselskapet World Health Connections, og han er gjesteforeleser ved BI, NTNU og INN om helseledelse og helsereformer.


Dagens Medisin 16/2020, fra Kronikk og debattseksjonen

Powered by Labrador CMS