Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Kan vi hjelpe personer med gjentatte selvmordstanker?

Vi i hjelpetjenestene må ta selvmordsproblematikken på alvor og tilrettelegge for langvarige behandlingsløp – med mulighet til å konfrontere, bearbeide og håndtere følelser på hensiktsmessig vis. Vi trenger å forstå, og vi trenger å gi tid.

Publisert: 2020-10-09 — 10.25 (Oppdatert: 2020-10-07 — 14.50)

Grunde Varting

Kronikk: Grunde Varting, psykolog ved Ungdomspsykiatrisk klinikk, Ahus

EN ELLER ANNEN gang i løpet av livet har de fleste av oss ønsket seg vekk. Kjent på smerten over det som har vært. Håpløsheten i det som komme skal. For noen få er dette selvet livet – en kamp for overlevelse og kontroll over seg selv.

Hvordan kan vi forstå og hjelpe dem som har vedvarende selvmordstanker?

Se også: Hjelpetelefoner for selvmordsforebygging

STRATEGI FOR MESTRING. Mange av dem som strever med vedvarende selvmordstanker, har sine første vonde opplevelser allerede i barndommen. Historien er unik for den enkelte, men felles har de opplevelsen av sterke følelser de ikke vet hvordan de skal håndtere. Med et begrenset språk for følelser og frykt for konsekvensene av å dele, er det naturlig å ty til fantasien for å flykte fra det vonde. Sakte, men sikkert våkner en gryende mestringsstrategi til liv: «Hva om jeg bare kunne forsvinne?»

I begynnelsen er slike tanker uskyldige og tilbyr et trygt sted å rømme til når livet føles overveldende. Her kan de gi seg selv trøst, støtte og forståelse – her er de sin egen omsorgsperson. Dette trygge rommet holdes skjult for andre. Her er det personen som selv har kontroll.

De aller fleste ønsker ikke å dø – de holder bare ikke ut å leve

TAP AV KONTROLL. Men hver gang de besøker rommet, tar de med seg noe av smerten inn. De vonde følelsene samler seg opp, og sakte, men sikkert begynner de å miste kontroll. De kan ikke lenger forsvinne inn i eget sinn for å beskytte seg selv, men må bruke alle sine krefter for å bryte seg ut. I mangel på andre utveier kan tanker om selvmord dukke opp som det eneste gjenstående alternativet.

Mange opplever disse selvmordstankene som skremmende og forsøker desperat å ta tilbake kontrollen. Noen klarer å snakke om det til trygge omsorgspersoner. Noen finner ro og trygghet i faste rutiner, handlinger og unnvikelse. For andre kan selvskading eller rus være en lettelse, en måte å konkretisere og kontrollere smerten på. Noen få gjør sine første selvmordsforsøk.

Disse atferdsmønstrene bidrar til at smerten blir synliggjort for andre. Noen opplever hjelpen som givende, men mange har erfart at det kan gjøre vondt å stole på noen og velger å holde hjelpere på avstand. Slik beskytter de seg selv, samtidig som de slipper å føle seg som en belastning for andre.

FANGET I ET MØNSTER. Likevel føles det godt å bli sett. I korte øyeblikk føle seg mindre alene med smerten. Det er bare så vanskelig å sette ord på, og så vanskelig å slippe andre inn. Så vanskelig å føle seg forstått. Denne ambivalensen kan gi økt uro og smerte, og mange kan oppleve at trykket bak selvmordstankene øker etter hvert som de mottar behandling og oppfølging. Slik starter det som for noen blir et mareritt av overveldende selvmordstanker, selvmordsforsøk, innleggelser og utskrivelser. En evig runddans mellom håp og håpløshet.

Fanget i dette mønsteret handler livet om å overleve. Å forsøke å finne veien frem i et mylder av vonde og vanskelige alternativer. Man faller stadig lenger inn i sin identitet som syk og man ser det livet man skulle ønske for seg selv fare forbi. Man balanserer på en knivsegg som blir stadig skarpere, hvor avgrunnen venter på den ene siden og en konfrontasjon med smerten på den andre.

UT AV SMERTEN? De aller fleste ønsker ikke å dø – de holder bare ikke ut å leve. Gjennom årene har de utviklet komplekse atferds- og handlingsmønstre for å mestre disse følelsene og beskytte seg selv. Disse mønstrene bidrar dessverre også til å forsterke en negativ opplevelse av seg selv og andre, noe som hindrer nye korrigerende erfaringer nødvendig for å kunne bearbeide og stå i det vonde.

Veien ut av smerten er den samme som dets opphav – relasjoner til andre. De som har klart å frigjøre seg fra disse tankene og ta tilbake kontrollen over eget liv, forteller nesten alltid om en eller flere spesielle relasjoner som reddet dem. Det kan være tanten som aldri ga opp håpet, behandleren som gjorde at de følte seg forstått.

Felles for disse relasjonene er trygge medmennesker som ikke dømmer. Som viser at de tåler. Som er villig til å stå i smerten sammen med dem. Som ser forbi all selvforakt og sinne. Som viser genuin omtanke. Som viser at tanker og følelser aldri kan skade, uansett hvor vondt det gjør.

INGEN ENKEL VEI. Gjennom trygge andre kan de konfrontere den indre smerten som de har beskyttet så lenge. Tanker og følelser kan bearbeides og settes i perspektiv. Etter hvert som smerten tar mindre plass, økes også kapasiteten til å ta til seg nye erfaringer. Der følelsene tidligere begrenset seg til svart/hvitt, dannes nå et fargespekter som hjelper en å møte og forstå seg selv og andre. Smerten og traumene vil aldri forsvinne, men de mister sin makt.

Det finnes ingen enkel vei ut av vedvarende selvmordstanker og sterke emosjonelle svingninger. Innleggelser og sikring kan være nyttig i korte perioder, men vil på lang sikt føre til økt avhengighet for ytre regulering og mindre opplevelse av kontroll. Vi som utgjør hjelpetjenestene, må ta problematikken på alvor og tilrettelegge for langvarige behandlingsløp hvor de får muligheten til å konfrontere, bearbeide og håndtere sine følelser på en hensiktsmessig måte. Vi trenger å forstå, og vi trenger å gi tid.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 16/2020, fra Kronikk og debattseksjonen

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Konflikt mellom KS og Legeforeningen

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!