Blir alt bra?

Ikke alle klarer å se at alt vil bli bra en dag. Mange tåler ikke å se flere regnbuer eller hjerter, men er det psykiske helsevernet rustet til å ta imot den varslede bølgen av nye pasienter i kjølvannet av Covid-19?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Gro Harestad


Kronikk: Gro Harestad, regionansvarlig for Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO), Rogaland, medlem av Helsedirektoratets Bruker Rop og Brukerråd og representant i Helsedirektoratets Brukerråd og i Helsedirektoratets Bruker Rop (rus og psykisk helse).

VI STÅR SAMMEN ved å være alene. Vi lukker oss inne for å holde viruset ute. Det er en plikt og en dugnad de fleste av oss tåler å ta. For mange går dette helt bra. Noen har det til og med bedre nå.

For andre har denne lukkingen en svært høy pris: Barn, unge og voksne med psykisk uhelse, som trenger hjelp til å finne tryggheten og troen på seg selv, hjelp til å bearbeide store livsbelastninger og hjelp til å se at livet har en mening, for mange av dem har livet gått fra vondt til verre de siste ukene.

«PAUSEFRI» HVERDAG. Som brukerrepresentant i Helsedirektoratets Brukerråd og Bruker Rop, og som frivillig i Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO), har jeg vært tett på erfaringsfeltet en stund – og særlig nå i den unntakstilstanden rundt Covid-19-viruset.

Da alt stengte, ble livet fryktelig vondt for mange. Da alt stengte, forsvant grunnlaget for trygghetsplaner og mestringsstrategier. Friminuttene fra volden og overgrepene hjemme fantes ikke lenger.

Alt ble byttet ut med usikkerhet, stengte dører til hjelpetiltak og isolasjon i hjemmet. Barn opplevde å bli isolert i hjemmet hvor vold og seksuelle overgrep ble deres hverdag. En hverdag de ikke fikk pauser fra.


UBESTEMT TID.
Pasienter blir skrevet ut fra psykisk helsevern omtrent før de ble skrevet inn. Beboere i omsorgsboliger fikk medisinene på døren en dag i uken, og dette er den kontakten de har hatt med samfunnet i denne perioden. Mange polikliniske pasienter mottok felles tekstmeldinger hvor det blir informert om at alle avtaler var avlyst på ubestemt tid.

Beskjeden om at «alle avtaler er avlyst på ubestemt tid», er fryktelig vanskelig å forholde seg til når man trenger hjelp

Ubestemt tid er fryktelig vanskelig å forholde seg til, når man trenger hjelp.

FORTVILTE TILBAKEMELDINGER. Gjennom eposter, meldinger og telefoner, fra hele landet, har jeg møtt tårer, rop og fortvilelse. Ikke alle klarer å se at alt vil bli bra en dag. Mange tåler ikke å se flere regnbuer eller hjerter.

En mann skrev en lang epost og fortalte fra livet sitt – og om hvor skremmende tidligere møter med psykisk helsevern hadde vært for ham. Han hadde benyttet lavterskeltilbud for å ha faste holdepunkter i hverdagen. Nå var disse tilbudene plutselig borte. Han var blitt akutt dårligere, men å bli akutt innlagt i psykisk helsevern, var uaktuelt. Da ville han heller ta sitt eget liv.

Han avslutter eposten med: «Jeg håper historien min kan hjelpe andre for selv gir jeg opp livet».

Slike eposter er vonde å lese.

TRAUMER. En fortvilt mor skrev dette: «Sengeposten vurderte datteren min som stabil nok til å skrives ut for de kunne ikke ha fullt belegg på avdelingen på grunn av faren for Covid-19. Hun er så dårlig og suicidal at jeg er konstant redd for å finne henne død, så jeg våker over henne 24/7».

Denne moren var utslitt og redd.

En kvinne forteller at hun har vært rusfri i noen måneder, men siden ingen kommunale tjenester lenger var tilgjengelig og fastlegen i tillegg ikke ville skrive ut sovemedisiner, herjer traumene med henne døgnet rundt. Den eneste måten hun da kunne døyve de psykiske smertene med, var å ruse seg igjen.

Hun var dypt fortvilt.

AVVIST. En sterkt traumatisert kvinne som endelig hadde fått et poliklinisk behandlingstilbud med én–to behandlinger i uken, fikk plutselig et brev om endringer i tilbudet. På grunn av Covid-19 ble behandlingstilbudet redusert til 30 minutter annenhver uke, noe som skulle gjelde i minimum seks måneder.

Er dette et behandlingstilbud?

Mennesker i psykisk krise har blitt møtt med: «Nå er det ikke tiden for å ta inn nye, nå skriver vi bare ut».

Når helseministeren og helseforetakene sier at alle som trenger hjelp blir, og vil bli, godt ivaretatt selv i disse koronatider, er det mange som gråter: «Når alle som har behov for hjelp, får hjelp – hvorfor er døren stengt for meg da? Hvorfor får ikke mitt barn forsvarlig helsehjelp?»

HVA ER DET BEHOV FOR? I flere helseforetak blir mer enn 50 prosent av dem som har behov for psykiske helsehjelp, avvist. Med etterslepet, de nye som nå har behov for psykiske helsevern – og et psykisk helsevern med for liten kapasitet i utgangpunktet – må det rustes opp betydelig.

  • I tillegg er det stort behov for flere avtalespesialister som har kapasitet til å følge opp pasientene over tid.
  • Skolehelsetjenesten trenger å bli styrket.
  • Vi trenger flere ansatte i skoler og barnehager med kunnskap om hvordan man kan fange opp de voldsutsatte barna.

VIL ALT BLI BRA? En del helseforetak har vært raske med å omstille seg, og det skal de berømmes for. Pasienter har meldt inn at de føler de blir godt i varetatt selv om det ikke er fysiske oppmøter som har vært tilbudet de siste ukene. Mange venter imidlertid fremdeles på den telefonkontakten de var lovet, etter avbrutt behandling. Og hva med dem som har stått i ett og i to år i behandlingskø? Hvor mye lenger må de vente?

Sist, men ikke minst: Hvordan er psykisk helsevern rustet til å ta imot den varslede bølgen av nye pasienter i kjølvannet av Covid-19?

Alt har ikke vært bra i psykisk helsevern i lang tid. Skal vi tro at alt blir bra, slik regjeringen lover, må det rustes opp betraktelig.

Da kan flere kjenne at «ALT VIL BLI BRA».

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er barnehagelærer av profesjon, hun er veileder og erfaringsformidler. Hun er også representant i Helsedirektoratets Brukerråd og Helsedirektoratets Bruker Rop (rus og psykisk helse) og er frivillig i Landsforeningen mot seksuelle overgrep.

Powered by Labrador CMS