Veilederne er best egnet til å vurdere sykepleierstudenter i praksis

Halvparten av den treårige sykepleierutdanningen foregår i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Da er det viktig at studentene følges opp av trygge og kompetente veiledere og lærere. Det skjer ikke alltid i dag.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Wenche Bergseth Bogsti

Kronikk: Wenche Bergseth Bogsti, førstelektor ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik
Siv Sønsteby Nordhagen, førstelektor ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik
Solveig Struksnes, dosent ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik

NTNU TRONDHEIM i Ålesund og Gjøvik har 550 studieplasser for sykepleiestudenter, og 1600 studenter i faget er til enhver tid under utdanning.

Fra høsten 2020 har utdanningsinstitusjonene ved de tre campusene en felles studieplan for sykepleieutdanning.

Siv Sønsteby Nordhagen

50 UKER MED PRAKSIS. En sykepleiestudent har femti uker med praksis i løpet av den treårige utdanningen. Praksisstudiet er fordelt over fem perioder og foregår i kommuner og i spesialisthelsetjenesten. Hver av praksisperiodene er på 300 timer. Studenten veiledes da av en sykepleier; heretter kalt veileder.

Tradisjonelt møtes studenten, veilederen og lærer fra utdanningen tre ganger under hver praksisperiode. Det er en forventningssamtale ved oppstart, og vurderingsmøter midtveis og avslutningsvis i praksisperioden.

I praksisstudier er det veilederne som er eksperter på sykepleien den enkelte pasient har behov for, mens læreren har den pedagogiske kompetansen og er ansvarlig for formelle krav.

PASIENTENE KREVER MER. Kommunene får stadig flere pasienter med utfordrende diagnoser, og det fastslås i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028 at det vil oppstå mangel på sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Det er viktig for rekrutteringen at studenter opplever kommunen som en attraktiv arbeidsplass. Dermed må kvaliteten på praksisstudiene styrkes

Gode praksisstudier for studenter i helse- og sosialutdanning er helt sentralt, og det er viktig for rekrutteringen at studenter opplever kommunen som en attraktiv arbeidsplass. Dermed må kvaliteten på praksisstudiene styrkes. Derfor må praksisplassene være faglig relevante, og utdanningene og kommunene må samarbeide om et høyt nivå på veiledningen av studentene.

ENDRET ROLLE. Kompetansen til den som skal veilede og vurdere studentene, må styrkes. Det kan skje ved at innholdet i både lærerrollen og veilederrollen utvikles ved å benytte veiledningsmodellen Styrket veiledning i praksis (SVIP).

SVIP er en samarbeidsform som anerkjenner praksisveiledernes kompetanse, og som endrer lærerens og veilederens roller under praksisstudiene. Modellen ble utviklet for ti år siden av utvalgte kommuner i Innlandet og NTNU i Gjøvik. SVIP har siden blitt godt implementert, og i dag ønsker over halvparten av kommunene i nedslagsfeltet til NTNU i Gjøvik å bruke SVIP.

SUKSESSFAKTORER. Modellen er evaluert gjennom fire forskningsartikler, og nå siste i et kapittel i boken «Vurdering av kompetanse i praksisstudier» (Gyldendal, 2019).

Ut ifra vår forskning og våre erfaringer mener vi at det finnes noen suksessfaktorer for styrket veiledning og vurdering i studentenes praksisstudier:

  • Formelle avtaler og ledelsesforankring.
  • Klar og tydelig rollefordeling mellom veileder og lærer.
  • Utvikling av vurderingsverktøy.
  • Veiledermøter som støtte i veiledernes vurdering av studenten.

VIDEREUTVIKLING. Nå jobber NTNU for å videreutvikle og tilpasse veiledningsmodellen SVIP i hele sykepleierutdanningen ved NTNU. Gjennom SVIP har vi flyttet læreren ut av de tre vurderingssamtalene som student og veileder har i hver praksisperiode. Veileder ivaretar både formativ og summativ vurdering av studenten gjennom daglig veiledning, og har ansvaret for vurderingen ved midt og sluttvurdering.

Veileder og lærer møtes i veiledningsgruppe tre ganger for hver praksisperiode. Her foregår veiledning på veiledningen og kunnskapsutveksling mellom veileder og lærer.

Vi mener en slik organisering er riktig fordi veilederen er eksperten i praksis – og dermed best egnet til å vurdere studentens kunnskap og egnethet under praksisperioden. Lærer jobber i stedet sammen med veilederen om hans eller hennes utfordringer i møtet med studenten. Dette styrker veilederens vurderingskompetanse, samt at samarbeidet i veiledermøtene også gir lærer oppdatert kunnskap om praksisfeltet.

GIR FLERE PRAKSISPLASSER. Vi mener SVIP kan gi en mer ensartet og kvalitetssikret veiledning av studentene. Samtidig kan SVIP bidra til at avdelinger kan ta imot flere studenter samtidig.

Vi ønsker også å tilby veilederne kurs i veiledning, der deres innsats knyttes sammen med teori og arbeidskrav i nasjonalt veilederkurs. Vi vil også prøve ut elektronisk verktøy for studentveiledning -og vurdering. Dette er tidsbesparende og forenkler dokumentasjonen av studentens måloppnåelse og kommunikasjonen mellom lærer, veileder og student.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 05/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS