Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Menneskeliv som lite signifikant tallmateriale

Det er grunn til å advare mot konsekvensene av professor Ivar Sønbø Kristiansens bruk av tall i hans innspill om luftambulansekrisen.

Paul Olav Røsbø

Innlegg: Paul Olav Røsbø, fastlege i Loppa kommune og leder av Finnmark legeforening

PROFESSOR EMERITUS Ivar Sønbø Kristiansen ved Universitetet i Oslo (UiO) stiller i blogginnlegget «Luftambulansekrisen» – tid for ettertanke? (22. januar 2020) spørsmål om de medisinske konsekvensene av den reduserte tilgjengeligheten av ambulansefly for befolkningen i Finnmark de siste to årene.

Kristiansen markerer sitt poeng ved å sette «luftambulansekrisen» i anførselstegn.

RELEVANS? Kristiansen viser til en artikkel han som medforfatter publiserte i Lancet i 1996. Studien omhandlet bruken av legehelikopteret ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), der artikkelen konkluderte med beskjeden helsegevinst ved bruk av helikopteret, målt i kvalitetsjusterte leveår (forkortet QALY). Forfatterne var opptatt av at pasientene sjeldent hadde behov for intervensjoner ombord i helikopteret.

Studien Kristiansen viser til er 24 år gammel og handler om et helikopter stasjonert ved et universitetssykehus. Det er uklart for Finnmark legeforening hvilken relevans Kristiansens artikkel måtte ha for dagens situasjon i Finnmark, med en reisetid med ambulansebil på inntil elleve timer til UNN i Tromsø fra de mest perifere av Finnmarks 18 kommuner.

AVSTANDER. På grunn av store avstander har ambulansefly vært vår primære lufttransport av akutt syke og skadde. Ambulanseflyene har en betydelig større rekkevidde og hastighet enn ambulansehelikoptrene. Artikkelen fra 1996 hevder i sitt resultat at det ikke er noen helsegevinst knyttet til å fly hjerteinfarktpasienter eller livstruende skadde i helikopter til sykehus fremfor å kjøre dem med bil.

Gitt at Kristiansens artikkel skulle ha noen form for relevans for dagens situasjon, vil denne være større for helikopter-oppdrag i det sentrale østlandsområdet enn i Finnmark. Når det er sagt, innbiller jeg meg at konklusjonen ikke uten videre heller ville ha falt i god jord hos mine kolleger som jobber med akuttmedisin i sentrale strøk.

“En professoral tittel gir ikke automatisk innsikt i spørsmål man ikke beskjeftiger seg med til daglig. Mener Ivar Sønbø Kristiansen i fullt alvor at mennesker skal reduseres til tall i en statistikk?”

PÅ TYNN IS. Når Kristiansen implisitt reiser spørsmål ved om en ambulansefly-tur fra Kirkenes til Tromsø kan berge liv, en strekning langs vei på 867 kilometer som det tar drøye 11 timer å kjøre, er han, med sin tyngde i kraft av faglig autoritet og posisjon ikke bare langt utpå, men også på tynn is – som kjent en uheldig kombinasjon.

En professoral tittel gir ikke automatisk innsikt i spørsmål man ikke beskjeftiger seg med til daglig, noe Kristiansens blogginnlegg i Dagens Medisin er et godt eksempel på. Finnmark legeforening tror det hadde bedret Kristiansens innsikt om han hadde gått legevakt i distrikt og følt på opplevelsen av å bære det medisinske ansvaret når akutt-transporter uteblir eller blir betydelig forsinket – og kjent på frustrasjonen det gir når man vet at dette skyldes utfordringer i forbindelse med et operatørbytte, og ikke uvær.

URIMELIG. Når Kristiansen setter kreftpasienter opp mot pasienter med behov for rask transport til sykehus, blir det særlig urimelig. Også i Finnmark trenger kreftpasienter behandling. Men selvsagt er det færre av dem i et fylke med 76.000 mennesker enn i det sentrale østlandsområdet der det bor flere millioner mennesker. Noen steder bor det så få mennesker at de knapt kan forventes å gi utslag på Kristiansens statistikker. Skulle man følge professorens resonnement, blir det dermed også liten samfunnsmedisinsk grunn til å sette inn ressurser for å hjelpe dem.

I Norge har det tverrpolitiske målet for helsepolitikken vært et likeverdig helsevesen, uavhengig av alder, kjønn, betalingsevne eller bosted.

KYNISK TENKING? Mener Kristiansen i fullt alvor at mennesker skal reduseres til tall i en statistikk, der tapte leveår i grisgrendte strøk lar seg forsvare fordi de så lett lar seg kompensere av forlengede liv for langt flere pasienter i sentrale strøk?

Jeg kan bare håpe på at Kristiansen kun uttrykker seg uheldig i sitt blogginnlegg i Dagens Medisin 22.01.20. I motsatt fall er Kristiansens betraktning om hvor lite det er å hente på bedret ambulansefly-beredskap, sammenlignet med økt innsats for mennesker med kreftsykdom, en fatalistisk og ytterst kynisk måte å tenke på.

Ingen oppgitte interessekonflikter

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!