Om bærekraft og todeling – noen spørsmål til Astrid Thokle Hovden

Når vi prioriterer innenfor en ressursramme vil nye tiltak fortrenge eksisterende tiltak. Vi snakker med andre ord om «liv og død» ikke bare for de som får et tilbud, men også for de som mister sitt tilbud.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Jon Magnussen.

Innlegg: Jon Magnussen, professor i helseøkonomi ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU.

«ET TODELT HELSEVESEN kan bety liv eller død» skriver KPMG-manager Astrid Thokle Hovden i et debattinnlegg og stiller deretter to spørsmål: «Har ikke alle kreftpasienter krav på den beste behandlingen tilgjengelig?», og «hvordan kan Beslutningsforum sikre at prioriteringene blir riktige og rettferdige?»

Det er to gode spørsmål, men jeg sliter med å lese ut av innlegget hennes hvor hun mener dagens system svikter, og hvordan en bedre løsning ser ut. Jeg har derfor noen oppfølgingsspørsmål som det hadde vært interessant å høre Astrid Thokle Hovden (ATH) sine refleksjoner rundt:

1) Mener ATH at alle pasienter (altså ikke bare de med kreft) har krav på at det offentlige dekker den beste behandling tilgjengelig, uansett kostnad?

Det er fullt mulig å svare «ja» på dette spørsmålet. Konsekvensen vil være at man må øke bevilgningene til helsetjenesten betydelig, og enten redusere andre offentlige tjenester tilsvarende eller øke skattenivået. Problemstillingen rundt Beslutningsforum vil også forsvinne, fordi de da ville si «ja» til ethvert medikament med dokumentert (mer)effekt. Vi vil ikke lenger ha behov for å prioritere innen helsetjenesten. Jeg tar sjansen på at det ikke er dit ATH mener vi skal. Neste spørsmål har derfor som premiss at det er begrensede ressurser til helsetjenester, og at vi må prioritere innen rammen av disse.

2) Mener ATH at det offentliges betalingsvilje for nye kreftmedikamenter er for lav?

MÅ VIKE. Også her er det fullt mulig å svare «ja». Man må imidlertid ha konsekvensene klart for seg. Når vi prioriterer innenfor en ressursramme vil nye tiltak fortrenge eksisterende tiltak. I dag praktiseres prioriteringskriteriene slik at vi fortrenger inntil tre gode leveår for de minst alvorlige pasientene for at de med de mest alvorlige sykdommene skal få ett ekstra godt leveår. Om vi øker betalingsvilligheten for kreftmedikamenter vil konsekvensen vært at vi fortrenger enda flere gode leveår for de pasientgruppene som da må vike plass. Vi snakker med andre ord om «liv og død» ikke bare for de som får et tilbud, men også for de som mister sitt tilbud.

LØNNSOMT. ATH ønsker at politikerne skal bidra til at «offentlige og private helseaktører finner bærekraftige samarbeidsformer som tar helsevesenet inn i fremtiden». En ny studie fra JAMA viser at median avkastning på hver dollar brukt i utvikling av nye medikamenter var 14,5 dollar. Utvikling av nye legemidler er svært kostbart, men ekstremt lønnsomt. Forfatterne konkluderer med at en reduksjon i prisnivået er nødvendig for å gi bedre tilgang, økt bærekraft og mer innovasjon.

3) Er ATH enig i at en modell hvor legemiddelfirmaene reduserte sine priser ville være et godt eksempel på slike «bærekraftige samarbeidsformer»?

Ingen oppgitte interessekonflikter.

Powered by Labrador CMS