Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Om bærekraft og todeling – noen spørsmål til Astrid Thokle Hovden

Når vi prioriterer innenfor en ressursramme vil nye tiltak fortrenge eksisterende tiltak. Vi snakker med andre ord om «liv og død» ikke bare for de som får et tilbud, men også for de som mister sitt tilbud.

Annons:
Jon Magnussen.

Innlegg: Jon Magnussen, professor i helseøkonomi ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU.

«ET TODELT HELSEVESEN kan bety liv eller død» skriver KPMG-manager Astrid Thokle Hovden i et debattinnlegg og stiller deretter to spørsmål: «Har ikke alle kreftpasienter krav på den beste behandlingen tilgjengelig?», og «hvordan kan Beslutningsforum sikre at prioriteringene blir riktige og rettferdige?»

Det er to gode spørsmål, men jeg sliter med å lese ut av innlegget hennes hvor hun mener dagens system svikter, og hvordan en bedre løsning ser ut. Jeg har derfor noen oppfølgingsspørsmål som det hadde vært interessant å høre Astrid Thokle Hovden (ATH) sine refleksjoner rundt:

1) Mener ATH at alle pasienter (altså ikke bare de med kreft) har krav på at det offentlige dekker den beste behandling tilgjengelig, uansett kostnad?

Det er fullt mulig å svare «ja» på dette spørsmålet. Konsekvensen vil være at man må øke bevilgningene til helsetjenesten betydelig, og enten redusere andre offentlige tjenester tilsvarende eller øke skattenivået. Problemstillingen rundt Beslutningsforum vil også forsvinne, fordi de da ville si «ja» til ethvert medikament med dokumentert (mer)effekt. Vi vil ikke lenger ha behov for å prioritere innen helsetjenesten. Jeg tar sjansen på at det ikke er dit ATH mener vi skal. Neste spørsmål har derfor som premiss at det er begrensede ressurser til helsetjenester, og at vi må prioritere innen rammen av disse.

2) Mener ATH at det offentliges betalingsvilje for nye kreftmedikamenter er for lav?

MÅ VIKE. Også her er det fullt mulig å svare «ja». Man må imidlertid ha konsekvensene klart for seg. Når vi prioriterer innenfor en ressursramme vil nye tiltak fortrenge eksisterende tiltak. I dag praktiseres prioriteringskriteriene slik at vi fortrenger inntil tre gode leveår for de minst alvorlige pasientene for at de med de mest alvorlige sykdommene skal få ett ekstra godt leveår. Om vi øker betalingsvilligheten for kreftmedikamenter vil konsekvensen vært at vi fortrenger enda flere gode leveår for de pasientgruppene som da må vike plass. Vi snakker med andre ord om «liv og død» ikke bare for de som får et tilbud, men også for de som mister sitt tilbud.

LØNNSOMT. ATH ønsker at politikerne skal bidra til at «offentlige og private helseaktører finner bærekraftige samarbeidsformer som tar helsevesenet inn i fremtiden». En ny studie fra JAMA viser at median avkastning på hver dollar brukt i utvikling av nye medikamenter var 14,5 dollar. Utvikling av nye legemidler er svært kostbart, men ekstremt lønnsomt. Forfatterne konkluderer med at en reduksjon i prisnivået er nødvendig for å gi bedre tilgang, økt bærekraft og mer innovasjon.

3) Er ATH enig i at en modell hvor legemiddelfirmaene reduserte sine priser ville være et godt eksempel på slike «bærekraftige samarbeidsformer»?

 

Ingen oppgitte interessekonflikter.

Kommentarer

  • Sigbjørn Rogne 06.07.2019 13.35.35

    Lege

    Astrid T. Hovdens resonnementer brister. Ett eksempel er multippel sklerose-behandling med interferon beta siden 1993. Medisinen koster opptil 130 000 kr årlig pr. pas. og kan brukes i mange tiår. Effektdokumentasjonen er imidlertid svak, det er ikke vist reduksjon i dødelighet eller funksjonstap. Den brukes likevel i utstrakt grad, sannsynligvis pga. legemiddelfirmaenes kjøp av innflytelse som gjennomsyrer helsesektoren. Multinasjonale legemiddelfirmaer er de største helseprofitørene pga. tilnærmet monopol på utvikling og omsetning av legemidler. Beslutningsforum ser derfor til at skattepengene ikke brukes på overprisede og ineffektive legemidler som er både innovative og moderne. I min debattartikkel i Tidsskriftet (januar 2017) har jeg samme konklusjon som JAMA-artikkelen (januar 2019) Magnussen viser til: «Legemiddelfirmaene synes å la profitten avgjøre hvilke legemidler studiene skal utføres på. Det blokkerer for rask utvikling og godkjenning av de mest effektive midlene."

  • Anders Hansen 04.07.2019 14.00.53

    Helseøkonom

    En kommentar knyttet til punktet om avkastningen på investering i legemidler. Når en ser på S&P Pharma index viser den 13,36 % årlig avkastning de siste 10 årene, vs. 15,2 % for S&P 500. Pharma indeksen blir en del dårligere når tidshorisonten kortes ned. Det har derfor i snitt ikke vært fantastisk meravkastning å satse sine penger på legemiddelutvikling de siste 10 årene sammenlignet med andre investeringsmuligheter i aksjemarkedet. Det er selvsagt enkeltselskaper som kan skilte med mye bedre og dermed mye dårligere avkastning enn dette snittet, men det er ikke så lett å vite hvilke disse er på forhånd. At legemidler som til slutt kommer på markedet gir (god) avkastning, gir mening. Utfordringen, som trolig gjenspeiles i avkastningen ovenfor, er at det mange "failures" per produkt som når markedet.

  • Jon Magnussen 04.07.2019 15.06.50

    Spesifiser tittel:

    Studien omfatter bare kreftmedikamenter. I tillegg er det avkastning på R&D, så den vil naturlig være høyere enn faktisk avkastning. Så langt jeg klarer å se er vel allikevel R&D den klart største utgiftsposten. Det kan jo være at industrien kryss-subsidierer andre medikamenter vha overskuddet fra kreftmedikamentene, jeg har ikke funnet referanser til dette. Vel så interessant som info om avkastning synes jeg diskusjonen om konsentrasjon av innovasjon rundt kreft-markedet, nettop fordi lønnsomheten der er stor. Dette har vært tatt opp av flere, s f.eks. Frank & Ginsburg (https://www.healthaffairs.org/do/10.1377/hblog20171113.880918/full/)

  • Jon Henrik Laake 06.07.2019 10.02.33

    Lege

    En del legemidler utvikles ikke av de store farmasøytiske selskapene, men av mindre oppstartsbedrifter, og da gjerne i samarbeid med offentlig finansierte forskningsinstitutter. Når det foreligger «proof of concept» studier blir disse oppstartselskapene kjøpt opp av legemiddelgigantene. Konkurransen om slike firmaer kan være stor, slik at det koster store summer for de store selskapene å sikre seg kontroll. Et eksempel er Novartis som nylig kjøpte firmaet AveXis for 9 milliarder dollar. Dette selskapet har utviklet medikamentet Zolgensma som kan brukes til barn med spinal muskelatrofi (https://en.m.wikipedia.org/wiki/Onasemnogene_abeparvovec). Ifølge Novartis vil prisen for én dose være drøyt 2 millioner dollar. Dette er prisen Novartis mener må til for at investeringen skal være bærekraftig. Men dette illustrerer også en forretningsmodell som ikke er bærekraftig for samfunnet.

Nyheter fra startsiden

REGJERINGENS PLANER OM SAMMENSLÅING AV SYKEHUS I NORD

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!