Åpenhet – i et helseperspektiv
Åpenheten må betraktes som en viktig helseressurs, som må behandles med skjønnsomhet.
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
LEGELIV-KOMMENTAREN: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo
EN PASSELIG PORSJONERT åpenhet er helsebringende. Balansekunsten kan imidlertid være krevende. Ytterpunktene, med en ukritisk blottstilling av eget liv versus en for streng egenkontroll, kan begge gi grobunn for psykisk uhelse.
Denne kompleksiteten kan det være vanskelig å forholde seg til i praksis. Bevisstgjøring av dette kan derfor være nyttig, også på fastlegekontoret.
ÅPENHETEN. I et lege-/pasientforhold er åpenhet helt essensielt for tilrettelegging av god behandling. Det kan kreve lang tids behandlingsrelasjon før pasienter velger å åpne seg. Kontinuitet i lege-/pasientforholdet gir en unik mulighet til å bli kjent med et menneske, dets omgivelser og historie. Nettopp kontinuiteten har derfor vært omtalt som «gullet» i fastlegeordningen.
På individnivå er det mange tydelige eksempler på hvordan åpenhet kan bidra til økt helse, og motsatt, hvordan det å «holde maska», kan føre til sykdom. «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg», sies det.
Behandlingsrelasjonen kan vare lenge før pasienter åpner seg
Vår tid preges av synet på åpenhet som en høyt verdsatt adferd. De siste tiårene har man vært særlig bevisst på behovet for åpenhet omkring psykiske utfordringer. Det har vært applaudert når mennesker i offentlige posisjoner har delt sine erfaringer. Og med god grunn. Det er liten tvil om at åpenhet er et nyttig redskap i kampen mot stigmatisering av psykiske vansker.
FASADEN. Forskning har vist at arbeidstakere som i stor grad opplever ubalanse mellom egne følelser og det de forventes å vise utad, har økt risiko for sykefravær. Slik emosjonell dissonans kan både skyldes pålegg utenfra og streng egenkontroll. Mennesker som har en opplevelse av at de må gjennomføre en konstant kamp for å uttrykke en «akseptert» fasade som ikke samsvarer med deres indre, virker å ha en betydelig økt risiko for å utvikle angst. Økt kunnskap om hvordan opplevelser, tanker og følelser kan «sette seg i kroppen», kan gjøre det lettere å håndtere de symptomene som eventuelt kommer til uttrykk.
Dette er ikke ensbetydende med at pasienten må brette ut privatlivet sitt, men krever at vedkommende får hjelp til å mestre en indre dialog. Åpenhet dreier seg ikke kun om hva man uttrykker utad og deler, men også om «indre åpenhet»: Ens kunnskap om seg selv, integrering av alle ens sider – og et bevisst forhold til hva som kommer til uttrykk.
TILRETTELEGGINGEN. Som fastlege befinner man seg i en posisjon der man kan forsøke å veilede pasienter til en fornuftig balanse i dette landskapet. Erkjennelse av sitt innerste jeg kan ønskes velkommen uten at det nødvendigvis må deles med andre.
Som behandler blir man lett fokusert på å forsøke å legge til rette for åpenhet. I vår tids åpenhetskultur med høy grad av mulighet for eksponering er imidlertid betroelser blitt salgsvare, og ofte kan bevisstgjøring om grensesetting være mest relevant. Sosiale medier og reality-TV har gjort det mulig for folk å brette ut privatlivet sitt for et stort publikum. Ved å eksponere seg selv, stiller man seg lagelig til for hugg fra et publikum som ikke nødvendigvis kommer med en gjennomtenkt respons. Dette kan utgjøre en stor belastning og øke risikoen for psykisk uhelse.
BEVISSTGJØRINGEN. En stor grad av åpenhet kan også gi utfordringer tilknyttet blant annet utdanning, yrkesliv og sosiale relasjoner. Derfor er det ofte nødvendig at man hjelper pasienten til bevissthet omkring balansen mellom ens private sfære og behovet for deling med andre.
Det kan være nyttig å betrakte åpenhet fra et evolusjonsmessig perspektiv. Mennesker er flokkdyr som alltid er på søken etter tilhørighet. Prisen for å innlemmes i en gruppe, kan innebære en nedtoning av mindre aksepterte holdninger, erfaringer og egenskaper.
GEVINSTEN. Vi velger i større eller mindre grad å vise de sidene av oss selv som er sosialt akseptert for å vinne tilhørighet i en gruppe. I dette perspektivet er visjonen om total åpenhet både urealistisk – og ei heller et ønsket mål. Det kan synes nødvendig å minne om dette i vår tids ekstreme åpenhetskultur.
Vi vet at en passelig dosert åpenhet gir betydelig helsegevinst, både individuelt og på samfunnsnivå. Åpenhet fører til kunnskap, som igjen øker toleranse og reduserer skam. En grenseløs åpenhet har imidlertid sine åpenbare fallgruver. Vi må derfor betrakte den som en viktig helseressurs som må behandles med skjønnsomhet.
Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 11/12–2019
