Å kunne få dø med legens hjelp?
Bør det være en menneskerett å få dø når livet har blitt uutholdelig? Hvis eutanasi er et brudd på legeetikken, hvordan kan våre naboland forsvare og organisere aktiv dødshjelp?
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
LEGELIV-KOMMENTAREN: Edvin Schei, allmennlege, professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen
NYLIG INVITERTE vi den nederlandske etikeren Lieke Van der Scheer, fra filosofisk institutt ved Twente universitet, til Filosofisk poliklinikk i Bergen for å snakke om eutanasi, muligheten for å dø med en leges hjelp. Hun sitter i en av fem regionale komiteer som kontrollerer alle legeassisterte dødsfall – og hadde interessante ting å fortelle.
I Nederland dør årlig 6000 mennesker med legehjelp. Eutanasi utgjør drøyt fire prosent av dødsstatistikken. De fleste eutanasidødsfall utføres av en allmennlege som kjenner pasienten over tid. Kreftsykdom er den vanligste tilstanden.
ETIKK. I Norge er tre av fire i befolkningen positiv til aktiv dødshjelp, mens leger flest støtter Svein Aarseth, leder av rådet for legeetikk, når han uttaler til Dagbladet (1. mars 2019) at «å bidra aktivt til at noen avslutter sitt eget liv, strider mot alt vi står for». Nye undersøkelser fra Legeforskningsinstituttet viser imidlertid at yngre leger er mer nyanserte, og i 2016 sa drøyt 30 prosent av legene seg «svært enig, eller «litt enig» i, at legeassistert selvmord bør tillates for personer som har «en dødelig sykdom med kort forventet levetid».
Jeg har lenge lurt på hva jeg selv skulle mene i denne saken. Bør det være en menneskerett å få dø når livet er blitt uutholdelig?
FORNUFT. Medisinske tiltak kan forlenge livet forbi enhver fornuft. Teknologi og medikamenter har skapt en verden hvor den gamle legeetikken kan synes unødig rigid, og stå i veien for å lindre og forkorte lidelse. Men bakom suser de ti bud og Holocausts skrekkscenarier, hvor leger så altfor villig deltok i «eutanasi» av store grupper mennesker.
Skal de som ikke kan hjelpe seg selv, ikke ha en mulighet til å slippe hvis livet blir en tortur?
Vi har grunn til å være forsiktige. Men hva hvis det var min mor, mitt barn eller min ektefelle som levde i lidelse og ba om hjelp? Ville jeg ha støttet dem i ønsket om å få dø? Ville jeg være villig til å sette en dødbringende sprøyte? Dersom jeg selv var i ferd med å bli hjelpeløst syk og pleietrengende, ville jeg ha visst å få en slutt på det. Hva da med dem som ikke kan hjelpe seg selv, skal de ikke ha noen mulighet til å slippe hvis livet blir en tortur?
KLARSYN? Å få dø med legens hjelp, er lovlig i Canada, i flere amerikanske stater, i Nederland. Dette er samfunn som ligner på Norge. Hvis eutanasi virkelig er et brudd på legeetikken, hvordan kan våre naboland forsvare og organisere aktiv dødshjelp? Forstår de ikke farene og dilemmaene? Er det bare vi i Norge som ser klart?
«Alle land må finne sin egen vei, dere i Norge kan ikke kopiere vårt system», sa den nederlandske etikeren i sitt foredrag. Hennes jobb er ikke å forhåndsgodkjenne legeassisterte dødsfall. Hun går gjennom sakene i etterkant, sammen med en lege og en dommer, for å vurdere om reglene er fulgt, kravene innfridd, slik at legen kan fritas for straffeforfølgelse. Drap er nemlig fortsatt en forbrytelse.
UNNTAKSHANDLING. Eutanasi er etter loven ikke en medisinsk behandling, men en unntakshandling som bærer i seg et dilemma, og som bare kan utføres av leger når en bestemt rekke betingelser er innfridd: For det første skal anmodningen være frivillig og veloverveid. For det andre skal lidelsen være uutholdelig, slik pasienten vurderer det, uten utsikt til bedring.
Legen skal gi informasjon om tilstanden og prognosen – og konkludere med at det ikke finnes gode alternativer i pasientens situasjon. Dernest må en uavhengig lege kontaktes, og denne må selv snakke med pasienten og gi en skriftlig vurdering av om alle kriteriene er innfridd. Til sist må legen dokumentere at livsavslutningen har skjedd på en korrekt måte. Legen sender så en utførlig rapport til eutanasikomiteen.
«GODT Å FÅ SLIPPE». Nær ett hundre prosent av sakene blir dokumentert. Ingen leger har så langt blitt straffet, men noen få saker er til rettslig vurdering. Hvert femte år foretar myndighetene en evaluering av lovgivningen for å se om det skjer utilsiktede glidninger i legenes praksis.
Etter foredraget spurte jeg Lieke Van der Scheer hva hun tenker og føler, innerst inne. Er hun urolig, ser hun tegn til utglidning, kynisme, fallende respekt for det hellige i livet?
Hun tenkte seg om. Så sa hun: «Ingen systemer er perfekte. Men jeg har nøye lest over fem tusen saker. Og nesten hver gang tenker jeg: «Så godt at dette mennesket fikk slippe».
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2019
