Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Farlig spagat i psykisk helsevern

Vi som jobber i psykisk helsevern, har havnet i en farlig spagat der vi daglig må velge bort syke mennesker som ikke bør vente på behandling.

Annons:
Siri Næs

Kronikk: Siri Næs, psykolog og foretakstillitsvalgt for Norsk psykologforening, Helse Møre og Romsdal

SKAL VI VELGE å gi en ekstra time til Ola denne uken, han som sliter med å mestre livet og trenger hjelp til å huske hvorfor han vil leve? Eller skal vi prioritere Kari? Hun som har små barn som venter på å få tilbake mammaen de kjenner?

Dette er dilemmaene vi står i til daglig. Ved min egen arbeidsplass – Helse Møre og Romsdal – svarer over 40 prosent av psykologene i psykisk helsevern for barn og unge at de svært ofte må gi barn og unge med psykiske helseproblemer sjeldnere time enn det som er nødvendig for at de skal ha effekt av behandlingen.

FORETAKET SVIKTER. Blant voksne pasienter blir over halvparten avspist med for få behandlingstimer. Bare én av åtte psykologer svarer at de stort sett har kapasitet til å behandle pasientene til de er ferdigbehandlet.

“Rapporteringen fra psykologene vitner om et helseforetak som svikter i sin primæroppgave: Å organisere tjenestene slik at helsepersonell er i stand til å tilby pasientene et godt og virksomt behandlingstilbud”

Rapporteringen fra psykologene vitner om et helseforetak som svikter i sin primæroppgave: Å organisere tjenestene slik at helsepersonell blir i stand til å tilby pasientene et godt og virksomt behandlingstilbud.

For vi klarer ikke å møte både Ola og Kari. Vi må også ta imot Bjørn og Silje. De skal ha pakkeforløp og skal komme raskt til behandling, få utredning og riktig diagnose innen seks uker. De kan ikke vente. Vi velger å prioritere Kari, barn kan ikke vente de heller.

BEHANDLERE UNDER PRESS. Målet i psykisk helsevern og rusbehandling er at ventetidene skal bli kortere og antallet samtaler (aktivitet) skal øke. Fagfolkenes advarsel om at dette ikke er mulig å gjennomføre uten flere ressurser – altså behandlere – ignoreres. I stedet presses behandlerne til å bruke tiden på å nå målene om å registrere flere nye pasienter og antallet samtaler.

I Helse og Møre og Romsdal har vi forsøkt å ta tempen på vilkårene for å drive godt faglige arbeid blant psykologer. Vi spurte blant annet om det hender de må avslutte behandling av pasienter som de vurderer til å ha trengt lengre behandling, fordi de ikke har kapasitet. Cirka 35 prosent av psykologene, 60 prosent ved voksenpsykiatriske poliklinikker, svarte at de ofte måtte avslutte pasienter selv om de hadde behov for ytterligere behandling.

Vi opplever ikke å bli lyttet til når vi sier ifra om at det vi blir målt på, ikke sier noe om kvalitet:

  • At flere pasienter pr. behandler betyr færre samtaler per pasient.
  • At pasienter risikerer å få terapisamtaler for sjelden til at behandlingen har effekt.
  • At behandlingen ofte avsluttes før pasienten er ferdigbehandlet.

SELVSKADING. Første samtale med Silje avdekker at hun skader seg selv. Det har hun gjort lenge, men hun har det så vanskelig i samtalen at det blir nødvendig å foreta en vurdering om hvorvidt det er trygt å sende henne hjem igjen. Å vurdere sannsynligheten for at et menneske skal skade seg selv eller ta sitt eget liv, tar tid. Samtalen blir lenger enn planlagt.

Vi vurderer til slutt at Silje kan dra hjem. Hun ønsker ikke innleggelse ved voksenpsykiatrisk avdeling, og DPS-ene i regionen har ikke kapasitet til å ta imot henne. Hun ønsker ikke kontakt med akutt-teamet som kan behandle henne hjemme.

UTEN TILLIT. På grunn av den uforutsette timen med Silje må vi utsette timen med Hans. Han har ikke barn, men har det vanskelig nå. Han har vonde tanker som han ikke blir kvitt, han har begynt å høre stemmer igjen. Dette gjør ham redd og det er vanskelig å gå på jobb.

Vi vet at det å falle ut av arbeid, kan forverre den psykiske helsen betydelig. Sist måtte han legges inn på tvang, han følte det som et overgrep. Etterpå har det vært vanskelig for Hans å få tillit til helsevesenet. Han har også ADHD som ble oppdaget først i voksen alder. Han mistet muligheten til normal utvikling, passet ikke inn sosialt.

Med riktig diagnose kunne livet kanskje ha vært annerledes.

STORE KONSEKVENSER. Feil diagnose eller feil behandling kan få konsekvenser langt inn i voksenlivet. Et for sterkt fokus på kortere ventetider fører kanskje til at man slipper å vente, men på hvilket behandlingstilbud?

Vi som jobber i psykisk helsevern, får stadige flere oppgaver. Muligheten til å foreta gode faglige vurderinger, innsnevres. Den enkelte pasients behov blir større enn tiden vi har til rådighet. I Helse Møre Romsdal merker vi det daglig. Situasjonen er neppe mye bedre ved de andre helseforetakene.

Vi som jobber i psykisk helsevern, kan sørge for at både Ola, Kari, Bjørn, Silje og Hans får hjelp når de trenger det. Men vi får det ikke til uten at rammevilkårene er på plass.

Ingen oppgitte interessekonflikter

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!