Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Åpenhet på prøve

Pasienter og pårørende ønsker frihet til å filme og ta bilder – og mediene forventer at ansatte stiller opp. Vi sier ja til både frihet og åpenhet, men da må pasienter og pårørende bli mer bevisste, og mediene må ta større ansvar.

Annons:
Lars Kittilsen

JOBB-KOMMENTAREN: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

TO AMBULANSEARBEIDERE er på oppdrag og henter en eldre mann som har blitt syk. Mens de gjør jobben sin, tar sønnen frem mobilen. Ambulansearbeiderne konsentrerer seg om pasienten og kan ikke bruke den knappe tiden til å snakke med sønnen. De tror de blir filmet, men tenker at det er til privat bruk.

Samme kveld ser de et oppslag på nettutgaven til lokalavisa om mannen de har hentet. Det blir påstått at den eldre mannen har blitt en kasteball mellom eget hjem, sykehjem og sykehus. Saken blir illustrert med bilder av ambulansearbeiderne, og selv om de ikke gjør noe kritikkverdig, blir de involvert i en sak som fremstilles som uverdig.

UTEN SAMTYKKE. Ingen av ambulansearbeiderne hadde samtykket til at bildene skulle publiseres, og hadde de visst at de skulle blir aktører i en slik sak, ville de trolig ha sagt nei. Det er ikke alle som liker å bli profilert i en sak som blir heftig debattert i sosiale medier.

Hva gjør vi? Er det greit at mediene tar imot bilder fra pårørende som mener at stilltienhet er det samme som samtykke? Skal vi godta at enkelte journalister ikke ser problemet fordi de mener at helsepersonell må akseptere eksponering? Skulle vi ha bedt avisen om å slette bildene og risikere at vi blir oppfattet som vanskelige? Burde vi ha bedt Pressens faglige utvalg (PFU) om å vurdere dette?

UBEHAG. Vi møter slike utfordringer nesten hver dag, og det er nok mange ansatte som skulle ønske at det ikke fantes mobiltelefoner på et sykehus. Det skyldes ikke redselen for å bli avslørt for mulige feil og dårlig oppførsel, men ubehaget den omfattende mobilbruken fører med seg. Det finnes en god del ansatte som føler seg overvåket og snikfilmet, og som er usikre på hvordan de skal håndtere slike situasjoner.

Når pasienter og pårørende tar frem mobiltelefonen, vet vi ikke hva de skal bruke den til. Leser de aviser? Googler de diagnoser? Melder de med vennene sine? Sender de en snap av en annen pasient? Filmer de ansatte? Kanskje er det bare en uskyldig selfie? Det siste må jo være lov, men hvordan skal vi vite hva pasienten tar bilde av når mobiltelefonen har kamerafunksjon både foran og bak?

“Hvis ikke mediene tar mer ansvar og pasienter og pårørende blir mer bevisste, er vi nødt til å stramme inn. Taushetsplikten og personvernet må stå sterkere enn retten til å filme og publisere akutte hendelser med mobiltelefon”

ANSVAR. De fleste sykehus og institusjoner er vant til å håndtere journalister og fotografer, og som regel vet mediefolk hvordan de skal opptre på et sykehus. Skulle det oppstå utfordringer, har vi også muligheten til å snakke med en redaktør.

Men når de tradisjonelle mediene i stadig større grad bruker private bilder og opptak til sakene sine, og når de henter innlegg fra blogger og sosiale medier, blir skillet mellom journalister og kilder mer utydelig. Det krever bevisste og ansvarlige medier. Det er ikke kildenes ansvar å følge presseetikken og Vær varsom-plakaten.

MOTSETNINGER. Om en måned legger Åpenhetsutvalget frem sin offentlige utredning. I flere måneder har medlemmene diskutert problemstillinger tilknyttet ytringsfrihet, pressefrihet og personvern i forbindelse med fotografering og filming på sykehus, sykehjem, barnevern, barnehager og skoler.

Vi er mange som ser frem til å lese utvalgets rapport. Hvordan vurderer utvalget forholdet mellom ytringsfrihet, personvern og taushetsplikt? Hvordan skal vi vekte brukernes frihet og rettigheter opp mot de ansattes mulighet til å yte forsvarlige tjenester? Noen ganger er det store motsetninger mellom disse hensynene – andre ganger går det greit.

Utvalget skal komme med anbefalinger og retningslinjer for filming, fotografering, blogging og reportasjer, og det blir spennende å se hvor tydelige disse blir.

FORSTÅELSE. Dette er uansett ikke et område vi enkelt kan løse ved å innføre nye prosedyrer, henge opp informasjonsplakater og montere forbudsskilt. Dette er et område som krever kontinuerlig diskusjon, forståelse og bevissthet. Jeg håper derfor at Åpenhetsutvalgets rapport ikke ender i en skuff etter en velregissert pressekonferanse, men at utvalget klarer å skape debatt.

Like viktig som retningslinjer, er mulighetene til å følge dem opp. Hvem skal sjekke at reglene blir fulgt? Hvilke muligheter har vi til å håndtere eventuelle retningslinjer? Hvordan kan vi hindre folk fra å gjøre noe vi mener at de ikke skal gjøre?

INNSTRAMMING? Dette er krevende, og er det egentlig ønskelig at leger, sykepleiere og annet helsepersonell bruker arbeidstiden sin til å passe på at pasienter og pårørende ikke tar bilder av noe som kan ramme personvernet og taushetsplikten? Bør vi ikke bruke deres ressurser til å yte helsehjelp?

Det ligger i kortene at Åpenhetsutvalget har åpenhet som utgangspunkt. Det er et prinsipp som det er lett å støtte, men utfordrende å følge. Vi klarer det heller ikke alene. Hvis ikke mediene tar mer ansvar og pasienter og pårørende blir mer bevisste, er vi nødt til å stramme inn.

Taushetsplikten og personvernet må stå sterkere enn retten til å bruke en mobiltelefon.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2019

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!