Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

«Kjære kollega» – kom tilbake

Jeg kan godt tenke meg at 2019 blir et «kollega-år».

Annons:
Jana Midelfart Hoff

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen

VI MÅ FÅ begrepet «kjære kollega» tilbake», sa den flotte og dyktige kollegaen min bestemt. Og han tilføyde: «Fastleger, sykehusleger, leger i ulike fag: Vi må ikke glemme å snakke sammen. Vi må ikke slenge beskjeder til hverandre i telegramstil».

Jeg kunne ikke ha vært mer enig.

TRAVELHET. Vi hadde snakket litt om løst og fast, om hvordan sykehuslivet på mange måter er blitt litt travlere de siste årene og så kom dette hjertesukket. For når travelheten tar oss, forsvinner ofte vennligheten og høfligheten lydløst ut døren. Det er litt som hjemme: Når vi i opphetede faser begynner å rope til hverandre i telegramstil, da er det på tide å roe ned et hakk og reflektere over det som skjer.

Fastleger har travle dager – det vet vi. Sykehusleger har også et hjul de løper rundt i, og lite åpning for å gå på do når man må – eller spise når det er lunsjtid.

STOL-LEK. Løsningen er ikke å skyve arbeidet rundt mellom hverandre, som en annen stol-lek. Med pasienten i limbo mellom alle stolene.

Da får man kommunikasjon i telegramstil:

“Jeg ser at det under dekke av ikke «å overbehandle», returneres en del henvisninger fra allmennpraksis. Dette mener jeg er feil”

– Kan du rekvirere?
– Nei, hvorfor kan ikke dere?

Eller som en illsint og tirret fastlegekollega skrev til en sykehuslege: «Tror du jeg driver budservice mellom ulike sykehusavdelingen?»

Pluss åtte utropstegn.

DELING. Å dele på jobben, er et godt utgangspunkt også her. Sykehusleger må ta sin del av papirarbeid og rekvisisjoner, samtidig som fastleger må ta oppfølgingen mellom de årlige kontrollene. Og det bør vi snakke som likeverdige parter om, ikke med utropstegn og i telegramstil.

Likeledes er det viktig at vi tar oss tid til å lytte til hverandre. Når kolleger i allmennpraksis henviser pasienter til spesialisthelsetjenesten, tenker jeg at det skal særdeles god grunn til ikke å ta imot. Og at det bør være unntaksvis. Fra kontorene til Haukeland universitetssykehus ser verdenen ganske annerledes ut enn fra kommunelegekontoret på Osterøy. Det må vi ikke glemme.

TRYGGHET. Jeg ser at det under dekke av ikke «å overbehandle», returneres en del henvisninger fra allmennpraksis. Dette mener jeg er feil.

• Å få snakke med en spesialist er ikke overbehandling, det er kanskje nettopp dette som kan forebygge overbehandling.

• At fastlege og spesialist er enig om at en skulder skal trenes opp og ikke opereres, gir trygghet for pasienten.

NETTVERKET. Vi må ikke glemme å være vennlige mot hverandre og pasientene. De små ordene, gestene og den vennlige tonen må vi ikke gå med på å rasjonalisere vekk. Og det burde være et ledelsesansvar å skjønne hvor viktige de er, fremme vennlighet og være forbilder både i skriftlig og muntlig kommunikasjon.

I et nettverk har bindinger ulik styrke. Hvor sterk en binding er, sier noe om hvor belastbar den er. Er kollegiale nettverk etablert og vedlikeholdt, er terskelen lav for å spørre og å gi råd, for å stille opp når en pasient trenger det og bidra der man kan.

ET KOLLEGA-ÅR! På nytt nærmer et år seg slutten. Hva det nye har i vente, vet vi ikke. Men hva helsevesenet angår, kunne jeg godt ha tenkt meg at nettopp 2019 blir «kollega-året». Det året hvor vi møter erkjennelsen om at har vi det bra sammen, da er vi også bedre for dem vi skal hjelpe.

Det er tid for å ta «kjære kollega»-begrepet tilbake.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 21/2018

Kommentarer

  • Luren Driks 03.04.2019 19.35.23

    Spesifiser tittel:

    Veldig enig med denne artikkelen. Benytter anledningen til å si at jeg som pasient har fått avslag på ti forskjellige henvisninger. Gjennom en fastlege jeg hadde ble ble alle henvisningene hun skrev avslått. Det kom tydelig frem fra henvinsingene at jeg ikke ville få hjelp i primærhelsetjenesten da fastlegen ikke visste hva han/hun skulle gjøre. Jeg skal si meg enig med at en del av henvisningene ikke var veldig godt skrevet, men dette burde ikke gå utover meg som pasient. Det gjorde det i stor grad. Jeg fikk ikke annen hjelp. Jeg sliter fremdeles med å få hjelp i spesialisthelsetjenesten på tross av at fastlegen er målløs. Sannsynligvis er det mest de som fastlegen klarer å diagnostisere, men ikke behandle, som kommer til spesialithelsetjenesten. Det burde ikke være slik. Andre har minst like stort behov for hjelp av spesialisthelsetjenesten.

  • Luren Driks 03.04.2019 19.44.31

    Spesifiser tittel:

    Det er også enklere for de hvor fastlegen har en veldig stor mistanke om en spesifikk diagnose, men trenger spesialisthelsetjenesten for å bekrefte den eller eventuelt å avkrefte. Det burde ikke være slik at pasienter som fastlegen selv ikke klarer å finne en sannsynlig diagnose for ikke kan få hjelp fra spesialisthelsetjenesten.

  • Kjell O.Skavdal 16.12.2018 11.06.55

    Dette var et ord i rette tid og til ettertanke. Vi må bruke dette til å ta i bruk det vi lærte, en kollega skal tiltales med ærbødighet! Det skal ligge noe ektefølt i tiltaleformen. Jeg hadde en kollega i almennpraksis av den gamle skolen som alltid begynte sine henvisningsskriv slik. La oss ære hverandre og ikke la dette flotte initiativet løpe ut i en krangel om udyktige leger. Forslagsstilleren vil noe annet. God jul, kjære kollega og godt kolleganyttår 2019!

  • Kristin Hågøy 15.12.2018 09.49.39

    Eg trur det kan vere ein god start på kollegaåret å anerkjenne at fastlegen også er spesialist. Dersom er allmennlege har ytra noko med utropstegn, trur eg det er klokt for alle partar å spørje seg om kva årsaka var. Allmennlegar er over det jevne sindige og hardtarbeidande. Eg trur eit svar frå fastlege med mange utropstegn var utrykk for at strikken har vore strekt altfor langt over altfor lang tid.

  • Maja 14.12.2018 18.37.07

    Det er to ting det må tas tak i på sykehusene, det ene er at udugelige leger aldri sparkes. Dette blir det kjempedårlig arbeidsmiljø av, og legeflukt fordi ingen gidder å jobbe i 20-30 år til med kolleger som gjør en dårlig jobb. Det andre problemet er folk som er late og sluntrer unna, da blir det mer jobb på de andre på avdelingen. Når ingen sies opp noen sinne så blir det slik. Folk tar seg til rette.

  • Radiolog 14.12.2018 18.56.45

    Å sparke en ansatt i offentlig sykehus er ikke gjort i en håndvending. Hvis du stjeler en hundrelapp eller kommer full på jobb er det greit. Er du en "udugelig lege" er det ekstremt vanskelig. Stillingsvernet er sterkt i Norge. Det er bra. Og noen ganger ikke så bra.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!