Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

De vanskelige prioriteringene

Blankholm-utvalget har lagt et godt grunnlag for prioriteringer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og har på imponerende vis balansert kommunenes spesielle utfordringer opp mot ønsket om felles kriterier for hele helsetjenesten.

Annons:

HVER ENESTE dag – gjennom hele døgnet - foretas prioriteringer på alle nivåer i helsetjenesten. Hver eneste dag tas valg i møter mellom den enkelte helsearbeider og pasienten. Ledere tar valg på vegne av sin avdeling, helseforetaket de leder, eller det tas valg på toppen av de regionale helseforetakene. Da er det helt sentralt at alle har tillitt til at prioriteringene som gjøres er rettferdig og bygger på felles grunnleggende verdier.  

Anne Hafstad er journalist og kommentator i Dagens Medisin
Foto: Vidar Sandnes

Prioritering handler om å si nei til noe og ja til noe annet, om å prioritere det viktigste først. Det aller vanskeligste er å velge bort. Det forventes at prioriteringene er så like som mulig uavhengig av hvem som tar valgene og hvor de tas. Likeverdige tilbud til alle gjennom hele helsetjenesten er en sentral verdi og selve bærebjelken i den offentlige helsetjenesten.

ETTER TRE ulike prioriteringsmeldinger for spesialisthelsetjenesten, Lønning I, i 1987, Lønning II i 1997 og Norheim-utvalget i 2014, legges det for første gang frem en prioriteringsmelding for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Sett i lys av at det er i kommunene mennesker bor og lever sine liv, at det er i kommunene de fleste møter mellom lege og pasient skjer, og ikke minst at det er i Kommune-Norge hver og en av oss får nødvendige helse- og omsorgstjenester fra vugge til grav, er det på høy tid med en prioriteringsmelding for denne delen av helsetjenesten. Legger vi til at andelen eldre øker, og at stadig flere med komplekse helseutfordringer ivaretas i kommunene, er meldingen som kom i går både viktig og nødvendig.

Blankholm-utvalget er tydelig på at prioriteringskriteriene bør være gjennomgående i hele helsetjenesten, og anbefaler at de tre kriteriene som brukes for spesialisthelsetjenesten, nytte, ressurs og alvorlighet også legges til grunn for prioriteringer i Kommune-Norge, inkludert den offentlige tannhelsetjenesten. Det fremstår som et fornuftig valg, men det vil også utfordre hver eneste kommune i vårt langstrakte land.

HELSE- OG OMSORGSTJENESTER i kommunene er noe annet enn tilbud i spesialisthelsetjenesten som litt forenklet sagt har som sitt primære mål å diagnostisere, behandle, og forhåpentligvis helbrede og så sende pasientene ut så raskt som mulig. I kommunene må nødvendigvis prioritering være mindre diagnose og behandlingsorientert, og ha et langt bredere spekter av faglige målsettinger hvor livskvalitet, verdighet og ikke minst mestring står helt sentralt. Pasienten skal settes i stand til å mestre sin tilstand og leve et så godt liv som mulig med sykdom og funksjonstap. Derfor er det et godt grep å ta inn mestring, ikke som et eget kriterium, men som en sentral del av vurderingene for prioritering.  

Det uttrykkes med rette bekymring for om alvorlighetskriteriet er godt egnet i Kommune-Norge, og om et slikt kriterium kan få en slagside med nedprioritering av helsefremmende og forebyggende arbeid. Risikoen er åpenbar, og det skal ikke stikkes under stol at forebyggende helsearbeid ofte taper når helsekronene deles ut.  Når utvalgsleder Blankholm under sin fremleggelse i går understreker at alvorlighet ikke er det samme som hastegrad, er det et viktig budskap.

“Prioritering handler om å si nei til noe og ja til noe annet, om å prioritere det viktigste først. Det aller vanskeligste er å velge bort ”

ALVORLIGHET ER langt mer enn blålysmedisin og handler i stor grad om konsekvenser hvis tiltak ikke blir iverksatt. Det er like relevant i kommune som i sykehus. Og det er like relevant for forebygging som for behandling. Med et slikt perspektiv kan forebygging få høyere prioritet enn i dag. Det kan også tenkes å bidra til at for eksempel barn og unge som sliter og hvor tidlig intervensjon kan få store konsekvenser for deres fremtidige liv, blir prioritert. Det er selvfølgelig også avhengig av tydelige politiske signaler fra toppen og ned til den enkelte kommune.

På ett området har kommunene en åpenbar forpliktelse som hverken kan eller bør underlegges vanlige kriterier for prioritering. Noen mennesker er helt avhengige av kostbare tilbud for å kunne leve, det gjelder for eksempel multihandicappede. Blankholmutvalget løser dette elegant ved å si klart og tydelig at samfunnet må akseptere den kostnaden som er nødvendig for å ivareta innbyggernes grunnleggende behov. Det skulle bare mangle. Det bidrar til trygghet og forutsigbarhet for mennesker med en langt større byrde enn de fleste av oss.

GJENNOMFØRINGEN av tiltakene som nå foreslås, blir ikke enkel. Men prioritering er ikke enkelt. Snarere tvert imot, det er like krevende som det er viktig. Utfordringer knyttet til mangelfull forskningsbasert kunnskap, må løftes og forsøkt løst. Kanskje er utvalgets anbefaling om et kompetansesenter veien å gå. Bruk av kvalitetsjusterte leveår, som primært måler helserelatert livskvalitet, men som i liten grad tar inn over seg formålet med mange omsorgstiltak, må vurderes opp mot mulige bedre egnede verktøy. Det er et godt grep å foreslå utarbeidelse av prioriteringsveiledere slik man har for spesialisthelsetjenesten.

Sist men ikke minst er det avgjørende at prioriteringsprinsippene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene forankres i aktuelt lovverk, slik det er for prioriteringer i spesialisthelsetjenesten. Det  forplikter alle dem som har ansvar for prioriteringer i helsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har nylig hatt på høring et endringsforslag for spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven hvor det foreslås å regulere en plikt for de regionale helseforetakene til å innrette tjenestetilbudet i tråd med prioriteringskriteriene for nytte, ressursbruk og alvorlighet. Skal de samme prioriteringskriteriene gjelde i hele helsetjenesten, må tilsvarende gjøres også for de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Det er all grunn til å berømme Blankholm-utvalget for et bunnsolid stykke arbeid med et særdeles vanskelig tema. Utvalget har lagt et godt grunnlag for det videre arbeidet og jeg er spent på reaksjonene når meldingen nå sendes på høring.  

Kommentarer

  • Fastlege SRH 15.12.2018 11.04.50

    BASIS for NOUen: Det er tre forhold som skiller den kommunale «helsetjenesten» (PLO/FLO & tenner) fra spes.helsetjenesten (RHF) som får betydning for innretning og anvendelse av prioriteringskriteriene: 1) RHF har siden 2012 sluppet å prioritere ressursbruk på tvers av de ulike sektorene. 2) RHF er ved lov i stor grad fritatt fokus på multifaktorielle problemstillinger og multimorbide. 3) For PLO det lite systematisk dokumentasjon på effektene. Mangelfull kunnskap om effekten av PLO tiltakene, som feks. mestring, gir dårlig prioriteringsgrunnlag. Praktiske instrumenter for å foreta en meningsfull beregning av QALY-gevinsten finnes ikke. Her er FLO nært unntatt, da kjerneoppgavene utføres evindensbasert likt med RHF, og tar gode prioriteringsbeslutninger på kriteriene: nytte, ressurs og alvorlighet. LEON- og spes. BEON effektene er ikke drøftet. Primærhelseteam? Og hva med MCDA? Foreslås løst i fremtiden med forskningsnettverk, nasj.Retningslinjer og kompetansesenter. Hva nå?

  • PRIORITERING? 16.12.2018 17.14.30

    Fastlegeordningen (FLO), avd. for potensielt de største økonomiske besparelser, er i NOUen glemt som sliten portvokter inn til 2.linjas RHF. Grunnmuren i helsestellet får lite flatterende omtale av SKIL-Brelin, NAV og sykepleierne. I toppform behandlet FLO nært 90 % av sjuke for 3,6% av utg. De siste 6 årene har #henvisninger til 2. linjetjenesten økt pga. samhandlingsreformen. Dette gir, og er betinget i, store kapasitetsutfordringer. Hvis FLER fastleger får MER tid til pasientene, og BEDRE rammer til kvalitets- og kompetanseheving, vil antall henvisningen reduseres OG flere sjuke helbredet i 1.linja. Drift av FLO tilsvarer omtrent den årlige sykehusbudsjettøkning = 1,7 mrd. (= ett protonsenter/ eller <50% av sykehusforskning), For 2019 er RHFbudsjettet økt med 11,5 mrd. til 159,5 mrd. Pluss hele 1350 mill. til økt aktivit i HFene. Det er 1,7% mer enn demografiutviklingen tilsier, mens FLO de senere år er fastlåst med 1,6 mrd. på såkalt full drift (hvorav 40% nå går på «dugnad») / SRH

  • Lege 17.12.2018 09.34.30

    Godt observert. Så lenge en av basis-helsetjenestene i kommunene, Fastlegeordningen, ikke blir ivaretatt er det enkelt å spå fremover; Stadig flere henvises til 2-linjetjenesten, økende ventetider, færre følges opp av en fast lege som har kjent deg over tid, og helseutgiftene kommer til å øke dramatisk. Dette gjelder særlig for de eldre, som de nå fremover blir flere av. Vi får se resultater av en i beste fall villet politikk, basert på sentral inkompetanse. Vi får gode tider for de helprivate løsningene som Volvat, Aleris mm. for de med penger.

  • Henvisninger fra FLO økes ytterligere 18.12.2018 12.51.22

    TESE: - Demotiverte fastleger henviser stadig oftere og MER til spesialisthelsetjenesten. Advarselen ble første gang lansert nov 2011, men Samhandlingsreformen ble allikevel uberørt effektuert under statens fyrverkeri 1. januar 2012. Resymè fra artikkelen Publisert: 2011-12-06 (+ 2015-05-21): https://www.dagensmedisin.no/artikler/2011/12/06/nei-takk-til-demotiverte-fastleger/ "Samhandlingsreformen er i gang fra nyttår uten en posisjonert fastlege i den obligatoriske utformingen av samarbeidsavtaler mellom kommunen og statlige helseforetak. Fastlegen styrer allikevel storparten av alle innleggelser, oppfølginger og etterbehandlinger av stadig sykere mennesker som skrives ut av sykehusene. " Det endte som en tapt sak da Dnlf, AF, vise- og legepresident gav fastlegene mandat til å utforme egne aksjonsformer - ALENE - fordi ledelsen tapte siste runde i slaget for fastlegenes konkrete plassering i samhandlingsreformen. (NB! - se også Dnlfs innspill til Blankolmutvalget av april 2018).

  • Fastlege SRH 14.12.2018 16.51.29

    Nå må vi holde orden på begrepene; strikt def. driver kommunen med PLEIE og OMSORG (PLO), mens fastlegen (FLO) har HELSE (= litt forenklet sagt hadde det primære mål å diagnostisere, behandle, helbrede akkurat som sykehusene). Hvor MANGE pasienter tror du FLO helbreder, friskmelder og avlaster sykehusene med? STATEN (også sykehuseier), sier regjeringen, har ansvar for å sikre kommunene gode (def.?) rammevilkår gjennom regelverk og økonomiske rammer for pleie- omsorgstjenester (PLO). Dette gjelder består i hovedsak av ulike former for hjemmetjenester, som for eksempel hjemmesykepleie og praktisk bistand, opphold i institusjon, herunder sykehjem, og tilbud om avlastningstiltak, støttekontakt, BPA og omsorgslønn. Omfanget av PLO har økt de siste årene, hvis utgifter til PLO finansieres i hovedsak av «frie inntekter» = drøyt 100 mrd.(Meld. St. 29 Morgendagens omsorg/PLO). KS, NHO + Virke har utarbeidet et beregningshefte for å vise hva hjemmetjenester og en sykehjemsplass koster. Sjekk det

  • EVIDENS & TRANSPARENS 18.12.2018 17.40.19

    MCDA verktøyet og brukermedvirkning sikter mot «åpenhet», noe som angivelig skal kompensere for manglende evidens i prioriteringsarbeidet. Pårørende er ingen ensartet gruppe med divergerende opsjoner og motivasjoner, men er også påtenkt som erstatning for evidensmangelen. Samtidig tror utvalget på styrking av forskningen på tiltak, og deling av data, i den kommunale PLO/FLO - om 10 år. Effektene av prioriterte forbyggende tiltak initiert i dag kan måles om ca. 20 år, eller om 3-6 fastlegegenerasjoner, bortsett fra noen som måles akkurat nå: Aftenposten beviste i dagens papirutgave at «Barnevernet i halve kommune-Norge bryter loven». / SRH

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!