Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

«Forskning viser at …»

Kritisk lesing av forskningskunnskap er en sentral forutsetning når forskningsresultater skal brukes som argumenter i helsepolitikk og helseplanlegging.

Annons:

Innlegg: Kirsti Malterud, seniorforsker ved Uni Research og professor II ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

EIVIND SOLFJELL er deskjournalist i Sykepleien.no. Anne Hafstad er journalist i Dagens Medisin og erfaren forsker og helsebyråkrat. Bent Høie er helseminister i Norge. De siste ukene har alle disse tre støttet seg til funn fra en forskningsrapport når de har hevdet at sykepleiere utfører legeoppgaver minst like bra som leger.

Verken Sykepleien.no, Dagens Medisin eller helseministerens Facebook-konto er vitenskapelige tidsskrifter, og ingen av de tre er aktive forskere. Derfor skal vi kanskje ikke forvente at kritisk lesing av den aktuelle forskningsrapporten ligger til grunn for deres påstander.

SYSTEMATISK LITTERATUROVERSIKT. Men siden deres kanaler har stor offentlig oppmerksomhet og deres synspunkter vekker betydelig interesse, er det all grunn til å se nærmere på noen premisser for bruk av forskningsresultater som grunnlag for politiske argumenter. Den aktuelle forskningsrapporten, skrevet av den nederlandske forskeren Miranda Laurant og medarbeidere, er en systematisk litteraturoversikt som sammenfatter 18 studier som har målt effekten av tiltaket – sykepleiere i stedet for leger – på forskjellige utfallsmål – medisinske resultater, pasienttilfredshet og bruk av helsetjenester.

Min kollega, professor Linn. O. Getz, har allerede kommentert rapporten i Dagens Medisin og påpekt en rekke svakheter som jeg ikke behøver å gjenta her.

UKRITISK LESNING. Denne rapporten, og måten den har vært brukt på, er imidlertid et godt generelt eksempel på hvordan ukritisk lesing av forskningsresultater bidrar til argumentasjon som er svært dårlig underbygget. Selv har jeg vært forsker i en årrekke og er godt kjent med spilleregler for troverdighet i forskning. Mange av disse spillereglene kan også være tilgjengelige og brukbare for folk uten forskningserfaring, kanskje særlig når det gjelder systematiske litteraturoversikter, som i dag brukes mye som beslutningsgrunnlag for helsepolitikk.

I håp om å bidra til å forebygge uheldige effekter av ukritisk lesing av slike rapporter, som også kan være med på å svekke forskningens omdømme, vil jeg dele noen synspunkter her.

TIL Å STOLE PÅ? Skal vi stole på forskningsresultater, er første bud at studien er publisert i et anerkjent tidsskrift.

Den aktuelle studien er publisert i Cochrane Library, som spesialiserer seg på systematiske litteraturoversikter, men er dessverre et eksempel på at vi ikke alltid bare kan stole på utgivelsesadressen. Samsvar mellom premisser og konklusjoner er en viktig forutsetning som er lett å vurdere i artikkelens sammendrag.

Studiens resultater skal underbygge artikkelens konklusjoner. Selv i et godt tidsskrift kan dette være mangelfullt, slik denne artikkelen demonstrerer.

GRADERING AV EVIDENS. Det er ikke alltid så lett å sammenfatte effektstudier av komplekse tiltak, slik denne typen litteraturoversikter ofte gjør. Derfor er en sentral spilleregel at forfatterne skal gjennomgå og presentere kvaliteten og styrken i dokumentasjonsgrunnlaget for hvert av hovedfunnene. Dette kaller vi evidens.

Cochrane-miljøet har utviklet en egen metode for dette - Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation (GRADE ). På denne måten skal leseren kunne ta stilling til hvilken styrke resultatene har. Ut ifra en streng vurdering av evidenssstyrken, klassifiserer forfatterne denne som «high, moderate, low, or very low».

HVA GJENSTÅR? Vi bør neppe legge stor vekt på resultater der forfatterne selv kategoriserer evidensstyrken som «low» eller «very low».

I studien til Laurant og medarbeidere er likevel en rekke funn med slik gradering tatt med i oppsummeringen i resultatavsnittet, uten at det fremgår av konklusjonen. Ser vi bort ifra resultater med såpass lav gradering, gjenstår kun blodtrykkskontroll («probably slightly improved»), pasienttilfredshet («probably slightly higher») og lengre konsultasjonsvarighet («probably longer»), med antall rekonsultasjoner («slightly higher») som eneste funn basert på evidens av høy sikkerhet.

FORSKNING VISER AT… I systematiske oversikter fra helsetjenesteforskning er det ikke så sjelden at den samlede evidensstyrken vurderes som lav – og at konklusjonene dermed presenteres som usikre. Dette behøver ikke betyr at forskningen er dårlig, men at det blir feil å slå det sammen på den måten som en systematisk oversikt forutsetter. Da skal vi være forsiktige med å fastslå at «forskning viser at …».

I tillegg kan vi gjerne spandere en titt på selve publikasjonen, hvis dette skal være våre argumenter. Det kreves ikke omfattende vitenskapelig kompetanse for å legge merke til den typen misforhold mellom premisser og konklusjoner som artikkelen fra Laurant og medarbeidere er et eksempel på.

STATSRÅDENS RÅDGIVERE. I helseplanlegging og helsepolitikk bør vi ikke hente våre argumenter fra forskning med såpass tydelige svakheter, heller ikke indirekte via Dagens Medisin eller Sykepleien.no.

Jeg håper helseministerens rådgivere har bedre kompetanse i kritisk lesing av forskningskunnskap enn ministerens Facebook-innlegg kan tyde på.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kommentarer

  • Brit Haver 20.08.2018 11.31.31

    Kirsti Malterud påviser den manglende kritiske sans og fravær av forskningskompetanse som ofte preger medias gjengivelse av forskningsresultater. Malterud er en "tungvekter" innen forskningsmiljøet, og hennes kronikk er en påminnelse om alle de mer eller mindre unyanserte påstander som fremlegges som sannheter basert på forskning. Etter hvert vil samfunnet dessuten få problemer med å skille mellom forskning publisert i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter, og de mange falske tidsskrifter som baserer seg på inntekter av publikasjon av vrøvl. Konferer artikkelen Forskningsbløffen omtalt i A-magasinet 17. august 2018. Vi lever i en verden som lett vil kunne bedras.

  • Bønna 15.08.2018 19.34.49

    Det holder jo med hotellfagskole for å være helseminister, så hvorfor kan ikke sykepleiene få være lege?

  • Sykehuslege 13.08.2018 18.48.21

    Det er opplagt at sykepleiere kan utføre «legeoppgaver» bedre enn enkelte leger. Dette er avhengig av innholde i utdanningen og erfaringen til gruppene. Det er rimelig opplagt at anestesisykepleiere er flinkere til å intubere pasienter enn de fleste allmennleger. Det er rimelig sansynlig at de generelt har bedre oversikt og kunnskap om prinsippene for moderne anestesi, intensivmedisin og kanskje også moderne traumatologi. Betyr dette at vi skal satse på å erstatte allmenleger med anestesipsykepleiere eller vica versa? Sykepleie er ikke lege light på samme måte som legevirke ikke er sykepleie. Som fagrupper er vi helt avhengig av hverandre og vi fungerer dårlig uten gjennsidig tillit. Hvilke oppgaver de enkelte proffesjonene skal utføre må vi stadig revurdere. Jeg tror i midlertid det er viktig å holde fast på at det overordnede medisinske ansvaret skal ligge på legene. Dette innebærer at oppgavefordelingen, myndighet og ansvarsfordelingen mellom proffesjonene må gjennspeile dette.

  • Skremmende. 13.08.2018 16.36.26

    Dersom helseministeren og et par journalister lar seg forføre og mener at sykepleiere utfører legeoppgaver minst like bra som leger, med så ulik kompetanse, er det skremmende.

Nyheter fra startsiden

DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!