Norge trenger en nasjonal strategi for spiseforstyrrelser

Skal vi lykkes med å forebygge og behandle spiseforstyrrelser, trenger vi presise begreper, kompetanse på riktig nivå og konkrete tiltak som bygger på kunnskap - ikke gode intensjoner. Norge mangler en helhetlig nasjonal strategi som samler innsatsen, sikrer riktig prioritering og hindrer at fagfeltet fragmenteres.

Vi er takknemlige for at spiseforstyrrelser er løftet på dagsorden, og for Stortingets nylige vedtak (Innst. 171 S (2025-2026) - stortinget.no) om å sikre et styrket og helhetlig tilbud til pasienter med spiseforstyrrelser og et kompetanseløft for hele behandlingskjeden. Samtidig er vi bekymret: Over 20 års arbeid med å bygge spisskompetanse svekkes når alvorlige spiseforstyrrelser rammes inn av brede begreper som «strev med mat og kropp», ansvar flyttes til nivåer uten spesialisert kompetanse, og fagmiljøer rammes av økonomiske innstramminger. Det gir mindre treffsikker hjelp - før, under og etter sykdomsutvikling. Det er symptomer på et større problem: mangel på en nasjonal strategi som sikrer sammenheng og retning.

Uten en strategi får vi satsing ett sted - og kutt et annet 

Regjeringen har nylig godkjent etablering av en nasjonal kompetansetjeneste (Styrker kompetansen om spiseforstyrrelser i hele helsetjenesten - regjeringen.no) og trapper opp kompetanse i kommunene. Det er gode grep, men skjer samtidig med at sentrale fagmiljøer svekkes. Regional avdeling for spiseforstyrrelser ved OUS kuttes med 14 millioner kroner årlig. Når oppbygging og nedbygging skjer parallelt, er det et tegn på manglende styring. En nasjonal strategi kunne sikret at investeringer styrker - ikke fragmenterer - fagfeltet. Australia har allerede en strategi for spiseforstyrrelser (National Eating Disorders Strategy). Norge trenger det samme.

Forebygging må være presis og kunnskapsbasert 

Tidlige tegn på spiseforstyrrelser overses ofte. ROS rapporten Indre problem, ytre løsning (Hva 96 historier kan lære oss om forebygging av spiseforstyrrelser • nettros.no) viser behovet for bedre kompetanse på tidlig oppdagelse. Statsråden vil styrke kompetanse ved å implementere Helsedirektoratets kompetansepakke Strev med mat og kropp (Hva er strev med mat og kropp og spiseforstyrrelser - Helsedirektoratet). Vi er bekymret for at den nedtoner alvoret ved spiseforstyrrelser og normaliserer atferd som burde utløse tiltak.

Kompetansen må styrkes i førstelinjen - i skoler, skolehelsetjenesten, kommunal psykisk helsetjeneste og fastlegeordningen - men innsatsen må også være forskningsbasert. Folkehelseinstituttets forskningskart (Forebygging og tidlig intervensjon av spiseforstyrrelser: et forskningskart - FHI) viser at forebygging må bygge på tiltak med dokumentert effekt, ikke brede kampanjer. Norge har programmer som Trygge Kropper Trygge Barn (Om Trygg i kroppen | Trygg i kroppen) og Body Project (HJEM), men uten finansiering når de ikke barna og ungdommene som trenger dem. En nasjonal strategi ville sikret både kvalitet og bærekraft i forebyggingsarbeidet.

Lavterskeltilbudene må inngå i strategien, ikke svekkes 

Landsdekkende lavterskeltilbud som ROS (ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser - nettros.no) og Spisfo (SPISFO | Informasjon om spiseforstyrrelser) er for alle som strever med mat og kropp og deres pårørende, og gir i tillegg veiledning til både førstelinjen og behandlere i spesialisthelsetjenesten. De melder om kraftig økning i henvendelser og voksende ventelister. Samtidig rammes organisasjonene av betydelige kutt i offentlige tilskudd, noe som skaper en uholdbar situasjon for en sårbar brukergruppe. Når de viktigste aktørene for forebygging og pårørendestøtte svekkes midt i en behovsvekst, bør alarmklokkene ringe.

Kunnskapsbasert behandling krever gode rammer 

Det er bra med debatt om behandlingstilbud og noen får ikke den hjelpen de trenger. Debatten om behandlingsmetoder må likevel forstås riktig. Familiebasert behandling (FBT) og kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser (CBTe) har solid forskningsgrunnlag( s00787-024-02544-1.pdf), og mange familier får god hjelp når de møter fagmiljøer med riktig kompetanse og ressurser. Kritikken som fremmes handler derfor ikke bare om FBT som metode, men om rammebetingelsene. Foreldre etterlyser mer konkret veiledning og bedre støtte. Dette er et kapasitets- og kvalitetsproblem, ikke et metodeproblem. Med gode rammer fungerer FBT og CBTe slik de skal: fleksibelt, virksomt og individuelt tilpasset. En strategi må sikre at behandling faktisk kan tilbys med den kvaliteten forskningen forutsetter.

Flere sengeplasser er ikke nødvendigvis svaret 

Det som best forebygger alvorlige og langvarige forløp, er rask tilgang til spesialisert behandling. I dag varierer tilbudet kraftig mellom regionene: Bare to av fire regioner har spesialisert enheter for barn og unge, og også for voksne er tilgangen ulik. Det skaper geografisk ulikhet og lange sykdomsforløp.

Å vente er også dyrt. Menon Economics' analyse (Samfunnsverdien av å forebygge spiseforstyrrelser | Menon Economics) beregner samfunnsgevinsten ved å forebygge ett tilfelle hos ungdom til 5,5 millioner kroner. Det taler for tidlig innsats og spesialisert poliklinisk behandling, ikke flere sengeplasser som standardsvar. En strategi ville gitt klare prioriteringer.

Norge trenger en samlet retning 

Spiseforstyrrelser er en alvorlig sykdom som krever presise begreper, tydelig ansvar og målrettede tiltak. Med sterkere kompetanse i førstelinjen og robuste fagmiljøer i spesialisthelsetjenesten kan barn og unge få riktig hjelp - på riktig nivå, til riktig tid. Når skillene tydeliggjøres, blir hjelpen mer treffsikker.

Det Nasjonale Kliniske Nettverket for Spiseforstyrrelser har lang erfaring med kompetansebygging over hele landet. Vi inviterer Helse‑ og omsorgsministeren til et møte for å drøfte hvordan en helhetlig nasjonal strategi for forebygging og behandling kan utvikles - og settes ut i livet.

Ingen oppgitte interessekonflikter