Sykehusene styres ikke lenger av våre folkevalgte

I tolalberedskapsåret 2026 er det på tide å innse at vi har mistet fullstendig styring over sykehusene våre. Avgjørende institusjoner i krise og krig som styres fritt for politiske ambisjoner, demografi og geopolitisk utvikling. Å høre Helseministeren legge frem sine ambisjoner i sykehustalen er pinlig. Det eneste som er sikkert er at ministerens festtale aldri blir realitet på gulvet hos meg, kanskje heller tvert imot, fordi sykehusene styres ikke lenger av våre folkevalgte.

For noen år siden ble jeg invitert til Flekkefjord for å dele Norsk Kirurgisk Forening sine synspunkter på akuttkirurgi. Flekkefjord hadde mistet akuttkirurgi, hvilket engasjerte lokalbefolkning og næringsliv. Alle politiske partier var representert og felles for dem alle var at de mente at Flekkefjord Sykehus skulle ha akuttkirurgi. Så uansett hvem befolkningen stemte på var det sikret på den lokalpolitiske dagsorden. Dessverre for befolkning og næringsliv i Flekkefjord hadde den politiske dagsordenen ingen påvirkning på hva administrerende Direktør Nina Mevold og foretaksledelsen i Sykehuset Sørlandet Helseforetak besluttet. Flekkefjord har fortsatt ikke akuttkirurgi. Industribedriftene må kanskje flytte, befolkningen kanskje med dem.

Avhengig av tillit

En sykehusdirektør jeg kjenner pleier å si at norske sykehus er overadministrert og under-ledet. Det treffer godt. Administreringen av landets sykehus har vokst hinsides all fornuft, og utgjør nå et betydelig demokratisk problem og sikkerhetspolitisk utfordring. Samtidig som det har konsentrert makten til en liten elite direktører og styreledere.

I en bedrift er direktøren avhengig av tillit i styret. Denne tilliten betinges i hovedsak i at direktør leverer på styrets forventning til bedriften. Her er budsjettet svært viktig. Menon economics sin rapport fra 2023 påpekte følgende; En praksis med innskrenkede budsjetter for å sikre bedre kostnadskontroll kan raskt vise seg å være feilslått hvis det resulterer i nedskjæringer i investeringer som potensielt påvirker arbeidskraftsproduktiviteten. Å underinvestere kan medføre redusert effektivitet, og i siste instans, økte kostnader. På godt norsk, å spare seg til fant.

Når helseforetak skal spare ønsker de gjerne å samle funksjoner i tro på at det gir gunstige synergieffekter i drift. Hvorfor betale kirurger vaktlønn på to sykehus, når det det kan samles på ett sykehus? I disse prosessene er helseforetakene prisgitt ledelse som forstår hvordan det interne samspillet og avhengighetene på sykehus fungerer. Sykehus er komplekse økosystemer hvor intervensjoner i et ledd alltid får konsekvenser på andre nivå i næringskjeden.

Øker rekrutteringsutfordringene

Mange små og mellomstore sykehus i Norge har blitt lite attraktive arbeidsplasser for kirurger spesielt, og leger generelt, på grunn av disse prosessene. Dette medfører økte rekrutteringsutfordringer hvilket nær alltid reduserer kvaliteten på pasientbehandling, utdanning av yngre leger og fagutvikling. Dette igjen øker rekrutteringsutfordringene og slik fortsetter spiralen. Etter en stund kommer foretaksledelsen på banen og må betuttet innrømme at det ikke er mulig å drifte sykehuset videre. At årsaken som utløste den nedadgående spiralen til å begynne med ofte var fullstendig reversibel tas det sjelden ansvar for.

I tilsynsrapporten om Sykehuset Sørlandet Arendal er Statsforvalteren tydelig på at ansvaret for alle disse prosessene til syvende og sist ligger hos foretaksledelsen og administrerende direktør. Ikke hos klinikkdirektører eller avdelingssjefer. Dette er en viktig presisering fordi det lett kan bli fristende å delegere ansvaret uten at ressursene eller virkemidlene følger med.

I totalberedskapsåret 2026 må vi innse at tidligere nevnte spiraler snurrer godt rundt om på landets sykehus. Regjeringen og Stortingets ønske om å styrke totalforsvaret og sikre befolkningen gode og likeverdige helsetjenester blir ikke omsatt til praksis. Budsjettene blir overstyrende i en kontraproduktiv foretaksmodell med gjennomgående få ledere og et overtall administratorer. Om den offentlige helsetjenesten kan reddes vites ikke, men siste halmstrået er kanskje Gunnar Bovim og Helsereformutvalget. Utvilsomt så trengs det endring, for som Albert Einstein sa; du løser ikke problemet med samme tankegang som skapte det.

Ingen oppgitte interessekonflikter