Fastlegeordningen bygger på tillit – og tillit tar tid

Tillit er et av de vakreste ordene jeg vet om. Å vite at andre er der for deg, og at fellesskapet stiller opp når du ikke klarer deg alene, gir trygghet. Per Fugelli kalte tillit «gudestoffet» mellom pasient og lege. Det er et godt bilde. For tillit er selve bærebjelken i allmennmedisin.

Samtidig er tillit sårbart. Det tar lang tid å bygge, men kort tid å rive ned. Nettopp derfor er det alvorlig når fastlegeordningen gradvis svekkes av fragmentering, press og uforutsigbare rammer.

Tillit bygges over tid

Fastlegeordningen bygger på kontinuitet. Det betyr at du møter den samme legen over tid, på det samme kontoret. Slik bygges kjennskap, trygghet og tillit. Tiden mellom lege og pasient er avgjørende: Tid i den enkelte konsultasjonen, tid i form av gjentatte møter og tid i form av en relasjon som varer.

Det er godt dokumentert at stabil fastlege gir gevinster. Pasienter med fast og stabil lege bruker legevakt mindre og legges sjeldnere inn akutt i sykehus. Å stabilisere fastlegeordningen er derfor ikke bare god helsepolitikk. Det er også en investering i likeverdige tjenester og lavere samlede helseutgifter.

Helheten kan ikke stykkes opp

Allmennmedisin er bredt, komplekst og tverrfaglig. Fastlegen samarbeider hver dag med helsesekretærer, hjemmesykepleie, legevakt, fysioterapeuter, farmasøyter, ambulansepersonell, psykologer og sosionomer for å nevne noen. Alle disse yrkesgruppene tilfører pasienter viktig kompetanse og gjør helsetjenesten bedre.

Men fra fastlegekontoret er det en opplevelse at stadig flere ønsker å hente ut enkeltoppgaver fra fastlegeordningen, uten å ta ansvar for helheten. Det er uklokt. Fastlegen har et samlet ansvar for pasienten og for å vurdere symptomer, sykdom, alvorlighetsgrad og behov for videre oppfølging. Det krever bred medisinsk kompetanse, erfaring og oversikt. 

Fastlegen følger pasienten gjennom hele livsløpet: fra svangerskap og barndom til ungdom, voksenliv og livets sluttfase. Vi møter fysisk og psykisk sykdom, akutte plager, kroniske lidelser, skade, funksjonssvikt og spørsmål om hva som er sykdom – og hva som er levd liv. Nettopp derfor må kompetansen i front være høy.

Det gjelder også forskning. Allmennmedisinsk forskning må skje i allmennpraksis. Fastlegen møter pasientene tidlig i sykdomsforløpet, ofte med uspesifikke symptomer. De aller fleste symptomer blir avklart hos fastlegen. Noen få henvises videre. Å skille symptomer fra sykdom krever en diagnostisk kompetanse legen har. En robust allmennpraksis avlaster spesialisthelsetjenesten.

Kan sykepleiere gjøre enkelte kontroller på fastlegekontoret? Ja, det kan være nyttig ved kroniske sykdommer i stabil fase. Men vi må se hele mennesket. Pasienter kommer sjelden med bare ett problem. I gjennomsnitt tas flere problemstillinger opp i hver konsultasjon, og enda flere hos eldre pasienter. Det krever bred medisinsk kompetanse å vurdere hva som haster, hva som kan vente og hva som må undersøkes nærmere. Samtidig mangler Norge allerede flere tusen sykepleiere og spesialsykepleiere. Hvis fastlegekontorene i større grad skal bemannes med sykepleiere, kan det svekke hjemmetjenester, sykehjem, legevakter og sykehuspoliklinikker. Det vil ramme de menneskene med størst behov.

Rammevilkår som bygger tillit

Fastlegeordningen bygger også på valgfrihet. Innbyggerne skal kunne velge fastlege. Da må det være reell kapasitet i ordningen. I dag er det fortsatt mange fastlegelister uten fast lege, og mange tusen innbyggere må forholde seg til stadig nye vikarer og gjenta sykehistorien sin om og om igjen.

Det er flere grunner til at listene ikke fylles. Rekruttering er en av dem. ALIS-ordningen har vært og er avgjørende for å få flere inn i allmennpraksis. Men rekruttering krever mer enn gode intensjoner. Skal staten og kommunene lykkes med å få leger til å gå inn i næringsdrift, må rammebetingelsene være forutsigbare. Endringer i tilskudd og ordninger må varsles i tide. Staten må vise forståelse for og respekt for det ansvaret næringsdrivende fastleger faktisk bærer.

Manglende arbeidstidsvern er en annen årsak. Fastleger kan fortsatt pålegges ubegrenset med legevakt på toppen av en allerede full arbeidsuke. Det svekker attraktiviteten, særlig i distriktene. Et bedre vern på legevakt ville gjort det lettere å rekruttere og beholde fastleger der behovet er størst.

Fastleger skal prioritere dem som trenger oss mest. Vi skal være tilgjengelige, både fysisk og digitalt. Samtidig må vi passe på at digitaliseringen ikke skaper et nytt utenforskap for de mest sårbare pasientene. Fastlegen skal også koordinere tjenestene rundt pasienten, og sammen gjøre kloke samvalg. Det gjelder også i møte med pasienter som kommer med krav og bestillinger basert på KI-generert informasjon. Da må staten ha tillit til at fastlegen bruker tiden sin klokt. Å forklare hvorfor et ønske eller en bestilling ikke er medisinsk riktig, er også en del av oppgaven. Det bygger helsekompetanse hos den enkelte, og bidrar til bedre ressursbruk over tid.

Vi trenger heller ikke lete langt etter bekreftelse på verdien av ordningen. Mens vi i Norge diskuterer endringer i fastlegeordningen, ser andre land til oss nettopp fordi den listebaserte modellen gir kontinuitet, ansvar og bedre sammenheng i tjenestene. Det bør minne oss om at dette er en ordning det er verdt å utvikle – ikke bygge ned.

Fastlegeordningen er en av de viktigste bærebjelkene i norsk helsetjeneste – og tillit er selve bærebjelken i fastlegeordningen. Men ordningen fungerer bare hvis den gis vilkår som gjør det mulig å bygge og bevare tillit over tid.

For å sikre likeverdige helsetjenester og en robust fastlegeordning, må politikerne sørge for tre ting: forutsigbar finansiering av allmennlegetjenesten, arbeidstidsvern på legevakt, og en tydelig satsing på allmennmedisinsk forskning.