Strid om MS-medisin: Industrien må klare bedre

LEGEMIDDELINDUSTRIEN ER PROVOSERT over at norske sykehus i stor utstrekning bruker kreft- og leddgiktlegemiddelet rituksimab (MabThera) utenfor godkjent indikasjon i behandlingen av multippel sklerose (MS). Karita Bekkemellem i Legemiddelindustrien (LMI) frykter for pasientsikkerheten ved å bruke en behandling som ikke har gjennomgått granskningen av nytte og risiko som kreves for at et legemiddel skal godkjennes.

Samtidig har selskapet Biogen avslått en søknad om forskningsstøtte til norske MS-forskere, med en begrunnelse om at utstrakt off-label-behandling kan svekke forskning og innovasjon på området. Det underforståtte resonnementet går ut på at industrien mangler insentiver for å utvikle nye medikamenter, dersom klinikerne uansett bruker gammel, udokumentert behandling.

BAKTEPPET FOR KONTROVERSEN er vesentlig: Den sveitsiske legemiddelgiganten Roche avbrøt for noen år siden klinisk utvikling av rituksimab mot multippel sklerose, og satte heller i gang MS-studier på et lignende medikament. Det nye medikamentet, okrelizumab (Ocrevus), er basert på samme grunnforskning og følger samme behandlingsprinsipp. Sistnevnte har imidlertid mange ganger så høy listepris, og har i motsetning til rituksimab ennå patentbeskyttelse i flere år fremover. Beleilig nok kommer okrelizumab på markedet nesten samtidig som rituksimab får konkurranse fra biotilsvarende legemidler.

Er det denne typen forskning og utvikling Biogen ønsker å hegne om? I så fall er det underlige takter fra en bransje som stadig tar til orde for å belønnes for innovasjon og medisinske fremskritt. Det er vanskelig å forsvare at vi som samfunn skal påskjønne et legemiddelselskap som jobber for å holde et tilsynelatende effektivt legemiddel tilbake fra en pasientgruppe, fordi det samme selskapet ønsker å tilby et lignende legemiddel til mangedobbel pris. Det er lett å være enig i at staten skal betale mer for effektive og innovative legemidler, men da må industrien ærlig talt gjøre bedre enn som så.

HVA GJELDER USIKKERHETEN om hvorvidt rituksimab er en trygg MS-behandling, er dette et problem industrien – nærmere bestemt Roche – veldig enkelt kunne ha løst selv. Dette svaret ville man fått ved å fullføre den kliniske utprøvingen og søke medikamentet godkjent for MS.

Det har selskapet naturlig nok ingen interesse av å gjøre. Som den britiske legen og forfatteren Ben Goldacre har påpekt, har vi et system for legemiddelgodkjenning som kan føre til store kunnskapshull: Ettersom legemidler ofte godkjennes på bakgrunn av sammenligninger med placebo – eventuelt gamle standardbehandlinger som raskt blir utdatert – vet vi lite om forskjellene i effekt og sikkerhet mellom medikamentene som faktisk brukes. Løsningen er ifølge Goldacre at helsetjenesten selv kan sette i gang kliniske studier for å besvare de spørsmålene industrien ikke har økonomiske insentiver for å studere.

Interessant nok luftet de regionale helseforetakene i fjor tanken om at norske sykehus kan gjøre sine egne legemiddelutprøvinger, dersom dette kan føre til reduksjoner i legemiddelutgiftene. Eksempelet som ble brukt, var nettopp en studie som sammenlignet rituksimab og okrelizumab i behandlingen av MS. En slik studie kunne ha bekreftet eller avkreftet legemiddelindustriens bekymring for pasientsikkerheten én gang for alle. Industrien kastet seg imidlertid ikke over denne ideen med begeistring.

BEGREPET «ME-TOO-DRUGS» er mye brukt blant kritikere av legemiddelindustrien, og betegner et fenomen der legemiddelselskapene prioriterer forskningsressursene sine på å utvikle stoffer som ligner på allerede eksisterende legemidler. Kritikken går ut på at de samme ressursene kunne ha vært brukt på å utvikle nyskapende legemidler som trekker legekunsten fremover – snarere enn å sikre seg markedsandeler på områder hvor det allerede finnes gode behandlinger.

Om kritikken traff godt for ti år siden, er den trolig mindre treffende i dag: Den europeiske industriforeningen EFPIA har trukket frem genterapier som kan kurere blødersykdom, celleterapier som kan gjenopprette insulinproduksjonen hos pasienter med type 1-diabetes, og legemidler som kan stanse utviklingen av Alzheimers sykdom før den gir symptomer, blant de mest spennende prosjektene legemiddelselskapene for tiden jobber med.

I LØPET AV de siste årene har vi dessuten fått kortvarige pillekurer som helbreder hepatitt C, immunterapier som kan forlenge livet betydelig for enkelte grupper kreftpasienter, og den første legemiddelbehandlingen som kan bremse muskelsykdommen spinal muskelatrofi (SMA) – for å nevne noe. Dette er nettopp eksempler på de innovasjonene og de medisinske fremskrittene som industrien så gjerne vil bli assosiert med.

De siste ukenes debatt om off-label-behandling av MS har derimot ikke forsterket inntrykket av en legemiddelindustri som bryr seg mer om innovasjon enn om markedsandeler – snarere tvert imot.