Denne helseutfordringen trenger en global løsning

Kronikk: Hilde Brun Andersen, lege og feltarbeider for Leger Uten Grenser (LUG)
Øyunn Holen, lege og feltarbeider for Leger Uten Grenser

I DEN STILLESTÅENDE ettermiddagsheten undersøker jeg den to år gamle gutten: Han har høy feber, er irritabel og lett dehydrert, ellers finner jeg ikke noe galt i ører, hals, lunge, hjerte, mage. Har jeg tid, tar jeg en urinprøve. Men ting må skje fort. Det er mange som venter. Det damper av sølepyttene etter dagens regnskur og jungelen står tett rundt klinikken.

Mikroskopi avkrefter at barnet har malaria. Andre tester har jeg ikke. Har gutten en virus- eller bakterieinfeksjon? Har han en bakterieinfeksjon, kan antibiotika være livreddende. En virusinfeksjon må gå over av seg selv. Så spørsmålet mitt er om jeg skal gi gutten antibiotika eller ikke: Hva er den riktige behandlingen?

EN GLOBAL OPPGAVE. Dilemmaer som dette står vi og våre kolleger i Leger Uten Grenser i hver eneste dag. I den tørre ørkenvinden i en somalisk flyktningleir, på en klinikk i Bangladesh, eller i andre fattige land uten et godt utbygget helsevesen. Vi vet at vi må begrense antibiotikabruken, men det kan også redde liv.

Antibiotikaresistens er ikke et problem som kan løses av en enkelt aktør eller nasjon. Norge har en lavere forekomst av resistente bakterier enn i mange andre land – nettopp på grunn av en tradisjon med riktigere antibiotikabruk. På sikt vil likevel problemet få et enda større omfang i Norge, og derfor er bekjempelse av antibiotikaresistens i fattige land en del av bekjempelsen her hjemme.

NØDVENDIGE TILTAK. I det følgende vil vi presentere tiltakene vi mener er viktigst å få bukt med når det gjelder antibiotikaresistens. Først og fremst må det enkle, billige og pasientnære diagnostiske tester på plass. De må være tilpasset bruk i fattige områder som på en enkel måte kan skille mellom virus og bakterier, og gjerne også kunne påvise hvilke bakterier som er på ferde, og om de er resistente. Opplæring av helsepersonell til riktig bruk av disse testene er svært viktig. Dette kan redusere bruken av antibiotika.

Så er vi nødt til å tenke på forebygging. Dette inkluderer tilgang på rent vann og forbedre sanitære forhold og vaksiner, særlig pneumokokk og rotavirusvaksine.

Det må i tillegg igangsettes systematisk testing og rapportering. Når vi ser på forekomsten av resistente bakterier i verden, er de manglende data i de fattige delene, og særlig i Afrika, det mest slående. Det betyr ikke at resistens ikke forekommer. Et problem man ikke vet noe om, er det lett å ignorere. Også fordi myndighetene i de aktuelle landene har mange andre helseoppgaver å ta seg av – og som kan oppleves som mer akutt å løse. Ut ifra de data som finnes, tyder det på at problemet tvert imot er stort her.

KJÆRKOMMENT. Det var derfor et kjærkomment initiativ at Verdens helseorganisasjon (WHO) i 2015 lanserte The Global Antimicrobial Resistance Surveillance System (GLASS) for å skape et system for standardisering av innsamling, analyse og bekjentgjøring av data for antimikrobiell resistens (AMR).

GLASS har som mål å kombinere kliniske, mikrobiologiske og epidemiologiske data om antimikrobiell resistens hos de mikrobene som utgjør de største helsetruslene globalt. Håpet er at dette vil gi oss mer kunnskap om resistensforhold rundt om i verden, skape bevisstgjøring og gi oss bedre fakta.

GLOBAL DUGNAD. For å kunne behandle alvorlige infeksjoner i fremtiden, må det også utvikles nye antibiotika. Disse bør være reservemedikamenter til bruk når andre antibiotika ikke lenger virker, og bør brukes minst mulig. Særlig trengs det nye og bedre medisiner til å bekjempe multiresistent tuberkulose. Da behøves nye, og andre mekanismer for forskning og utvikling, enn rene økonomiske insentiver med patentordning, slik situasjonen er i dag.

Alle disse tiltakene; riktigere bruk av antibiotika, forebygging, bedre monitorering og utvikling av nye typer antibiotika, må til for å stoppe utviklingen av antibiotikaresistens verden over. Norge har som ambisjon å være et foregangsland innen bekjempelse av antibiotikaresistens globalt og gjør mye riktig allerede. Det er viktig at Norge holder bredt fokus og blir en enda mer aktiv pådriver i den globale dugnaden som må til.

HVA ER RIKTIG? Tilbake hos pasienten velger jeg ikke å gi antibiotika, men ber moren komme tilbake ved forverring. Moren forteller at hun har fire timer å gå til klinikken, og nå har hun ventet hele morgenen.

Jeg får ikke vite hvordan det går med toåringen; de kommer ikke tilbake. Jeg tar det som et godt tegn, men kan aldri vite sikkert. Kanskje har legen rett, vedkommende som velger å gi antibiotika for sikkerhets skyld?

Resistens kjenner ikke landegrenser, og i fattige land er også konsekvensen av antibiotikaresistens mest katastrofal. Vi bærer alle ansvaret for at det finnes effektive antibiotika til generasjonene etter oss.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 03/2018