Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

– Når legebesøk og medisinsk utredning gjør barn sykere

Det er på tide at norsk helsepersonell hever blikket og tar innover seg at den tradisjonelle, biomedisinske sykdomsforståelsen er utdatert. Sykdom og symptomer forstås og håndteres best innen rammene av en helhetlig, biopsykososial sykdomsmodell.

Annons:

Kronikk: Helene Helgeland, barne- og ungdomspsykiater, Ph.D. ved Nasjonal kompetansetjeneste for psykosomatiske tilstander hos barn og unge/overlege ved avdeling for Nevrofag på Barne- og ungdomsklinikken ved OUS Rikshospitalet

ET ØKENDE ANTALL av barn og unge sliter i dag med «uforklarlige» kroppslige symptomer. Selv om de fleste blir bra, utvikler noen langvarige symptomer, funksjonstap og skolefravær. I håp om å få en forklaring, oppsøker de legen sin som ofte igangsetter utredning for å avklare om det dreier seg om påvisbar sykdom. Noen barn blir sykere av at det iverksettes altfor mange legebesøk og undersøkelser.

Psykosomatiske tilstander betegner kroppslige symptomer der medisinsk utredning ikke avdekker noen kjent fysisk forklaring. Eksempler kan være langvarige smerter, kramper, lammelser og utmattelse. Alvorlige tilstandsbilder synes å være relatert til belastning, stress og traumer.

Det er i dag godt dokumentert at psykososiale faktorer påvirker prosesser i kroppen som har betydning for helse og sykdom, og vi vet at sykdom og symptomer er resultat av et komplisert samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Dette gjør det meningsløst å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom fysisk og psykisk.

UTREDNING. En viktig oppgave for fastleger og barneleger er å utrede kroppslige symptomer hos barn og unge med det formål å påvise eller avkrefte farlig sykdom. Sannsynligheten for at barnet ikke har en farlig sykdom, er meget stor når en målrettet, begrenset utredning i tråd med medisinskfaglige retningslinjer viser normale funn. Det finnes heller ikke evidens for at utredning «for sikkerhets skyld» gir noen helsegevinst. Snarere tvert imot. Medisinsk utredning uten grunn forsterker ofte pasientens og familiens frykt for farlig kroppslig sykdom og opprettholder derigjennom fortsatt søk etter en mulig uoppdaget sykdom som ikke er der.

I tillegg innebærer noen undesøkelser i seg selv økt risiko for skade og komplikasjoner.

UEGNET PRAKSIS. En god medisinsk vurdering av barnets symptomer handler ikke bare om å påvise/avkrefte farlig sykdom, men også om å forså hva pasienten og hans/hennes familie trenger. Det å begrense og avslutte medisinsk utredning når tiden er inne, er også en viktig oppgave. Først da er det mulig for pasienten og familien å åpne for at andre, viktige faktorer – eksempelvis når forventninger til barnet overgår barnets forutsetninger, mobbing og barn i lojalitetsklemme mellom foreldre i konflikt – bidrar til å opprettholde, og i verste fall, forverre barnets symptomer og funksjonstap.

Selv om mange fagmiljøer innen norsk helsevesen anerkjenner at psykososiale faktorer er av betydning for utvikling og forløp av sykdom, preger fremdeles den biomedisinske, dualistiske, sykdomsorienterte tradisjonen både utdanning og klinisk praksis. En slik praksis er uegnet til å håndtere pasienter med tilsynelatende uforklarlige kroppslige symptomer.

MAKTESLØSHET. Norske leger er trent til å være målrettet både med hensyn til utredning og behandling av kjent, påvisbar sykdom. I møte med pasienter med «uforklarlige» og sammensatte symptomer mangler derimot mange både fagkunnskap og kompetanse. Noen behandlere reagerer med usikkerhet, maktesløshet og i verste fall avvisning av pasienten.

Usikkerhet og maktesløshet er også kjennetegn ved familiene som er rammet.  I møte med en usikker lege øker familienes uro og bekymring. For mange foreldre er det umulig å slå seg til ro med at medisinsk utredning ikke avdekker «håndfast bevis» på sykdom når barnet har alvorlige symptomer og omfattende funksjonstap. De blir pådrivere av mer utredning i håp om å få en forklaring.

UFAGLIG OG UETISK. Er det slik at mange leger håndterer manglende fagkompetanse, og egen og pasienters/foreldres usikkerhet, ved å henvise den unge pasienten til stadige nye spesialister og undersøkelser – selv om de vet at farlig kroppslig sykdom er avkreftet gjennom den utredningen som allerede er gjort? Dessverre finnes det utallige eksempler på at barn i Norge gjennomgår stadige nye, unødvendige og potensielt farlige undersøkelser som ledd i en utredning som aldri tar slutt. Slike prosesser gjør mange av dem blir sykere og bidrar til et langtrukkent sykdomsforløp.

Dette er alvorlig, uetisk og ufaglig.

UTDATERT. Det er på tide at norsk helsepersonell hever blikket og tar innover seg at den tradisjonelle, biomedisinske sykdomsforståelsen er utdatert. Sykdom og symptomer forstås og håndteres best innen rammene av en helhetlig, biopsykososial sykdomsmodell.

Norsk helsepersonell må øke sin kunnskap på feltet. Dette vil gi dem trygghet og mot til å møte pasientene og deres foreldre med forståelse, respekt og høy faglighet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2016

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   2 + 6 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
NB! Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


  • Benedikte 28.12.2016 18.49.38

    Å øke kunnskap om biopsykososialerne forhold er bra. Og nødvendig, i noen tilfeller. Men å se dertil, for alle sykdommer som man enda ikke har forklaring på; er for enkelt. MS var fakers disease før man fant ut hva det var. Magesår var stress. Man har en lang, men ikke god historie på å forklare alt som man enda ikke skjønner som psykososialt. Derfor er biomedisinsk forskning viktig. Det kan fortelle oss hvem som trenger medisinsk behandling; og hvem som ikke trenger det. Dette er viktig, det bør straks oppjusteres satsning på biomedisinsk ME og FM forskning, lite midler har vært bevilget til det, kontra psykososial forskning på det samme. Det å kjøre syke barn og unge gjennom en masse utredninger er jeg enig i at man bør vurdere om er hensiktsmessig eller ikke. Også derfor trengs biomedisinsk forskning på smerte og utmattelsestilstander, så man får klarhet og diagnose, uten å måtte gjennom lange og slitsomme utredninger.

  • Julie 28.12.2016 01.56.04

    Beklager, linken ble kuttet, så poster den på nytt her. https://www.researchgate.net/publication/283476227_Psychogenic_explanations_of_physical_illness_Time_to_examine_the_evidence "Psychogenic explanations of physical illness: Time to examine the evidence." - en god artikkel som tar for seg de logiske hullene i en slik lettvint generalisering om biopsykososiale modeller for sykdomsforståelse.

  • Julie 28.12.2016 01.51.54

    For de som innehar et litt mer kritisk blikk og bygger sine meninger på faktisk vitenskaplig kunnskap, og ikke teorier, generaliseringer og synsing - vil jeg anbefale denne artikkelen som julelektyre: Psychogenic explanations of physical illness: Time to examine the evidence. Medisinen har en lang tradisjon med å hevde at ulike sykdommer og lidelser er psykosomatiske, når årsakene er dårlig forstått. Er det ikke snart på tide å lære av historien? https://www.researchgate.net/publication/283476227_Psychogenic_explanations_of_physical_illness_Time_to_examine_the_evidence

  • kjersti 28.12.2016 01.13.15

    Jeg vil bare legge til noe jeg har observert de siste årene. Mange barn sitter mye oppe om natta og spiller spill eller chatter med venner. Dette gjelder ikke bare få i en klasse men mange. Jeg vil jo også tro, at barn som holder på med sosiale medier til mellom kl 01 og 05 i vanlige uket dager og nesten daglig, skal opp og på skolen dagen etter vil etter en tid få fysiske konsekvenser. Når telefoner og ipader ligger å piper hele natta da lyden er glemt avslått og du ser siste meldinger er sendt nesten ved morgengry, så sier det seg selv at det på sikt ikke er helt bra. Er dette noe som blir tatt i betrakning også?

  • May Iren 26.12.2016 21.35.22

    Her gjelder det å ha tunga rett i munnen og ikke forveksle denne kronikken til å gjelde ME! Noe av det som er helt feil ifh til ME er innledningen: "...at den tradisjonelle, biomedisinsk sykdomsforståelsen er utdatert. Sykdom og symputomer forståes og håndteres best innen rammene av en helhetlig, biopsykososial sykdomsmodell." Jeg regner med at kompetansesenteret for CFS/ME var på konferansen i Florida i november. Der var det bred enighet blant forskerne at ME ligger under biomedisinsk sykdomsforståelse. Her fikk bl.a Katarina Lien og Fluge/Mella skryt og pris for sin forskning som noe av det mest interessante forskningen som gjøres nå. De har en biomedisinsk sykdomsforståelse. Det er nødvendig å tenke hele mennesket i alle sykdommer. Men man MÅ slutte å true med feks barnevernet når foreldre ser at typen behandling som anbefales ikke er gunstig for barnet. Alt for mange barn blir mye sykere som resultat av hypotesebehandling. Vi snakker om en sykdom vi ikke kjenner godt nok til.

  • lege 21.12.2016 16.33.36

    Det gjelder sikkert en del pasienter både voksne og barn. Men jeg ser også de pasienter som ikke ble sett og tilbakevist, ikke utredet og har et sykdom. Litt mer skult, kanskje sjelden. Disse får hjelp ved en god og grundig utredning. Tidligere ble somatiske symptomer utredet og først etter utredningen og uten funn satt man en psykosomatisk diagnose. Omvendt tror jeg nok at man på Rikshospitalet møter mange pasienter etter en lang utredning og så havner i psykosomatisk behandling. Da vil man selvfølgelig i etterkant se tydelig at alt utredning var forgjevens og kanskje vil man anse det for å være unødvendig. Et dilemma som mange i første linje står ovenfor. Jeg har sett mange presentasjoner av spesielle sykdomsbilder fra overleger på Rikshospitalet hvor man i etterkant nesten latterliggjør første linjes utredning. I etterkant er det alltid helt åpenbart hva som ville vært best. Et sykdomsbildet ser ofte helt annerledes ut ved første presentasjon enn i senere forløp...

  • Toril Rabben 21.12.2016 09.48.07

    Veldig bra presentasjon av et viktig tema. Dette gjelder også mange voksne pasienter med symptomer som ikke passer til noen av de etablerte diagnosene, og som shopper ukoordinert i et uoversiktlig marked med seriøse og useriøse tilbydere av "helsehjelp".

  • Rolf-Inge Nodberg 20.12.2016 19.46.06

    Livet setter seg i kroppen om vi liker det eller ei for kortere eller lengre perioder .Det er en del av det å leve.Hvordan vi forstår,ser mening med ,mestrer disse kroppslige symptomene  er det essensielle spørsmålet.Livsmestring er en kunst og den er heldigvis trenbar,men da trenger vi kunnskap.Bl.a om at tanker følelser og kropp henger sammen.

  • Arild Lothe 19.12.2016 18.00.45

    Har forfatteren lest veilederen for utredning av Kronisk Tretthets Syndrom? Kanskje dette innlegget bør sendes spesifikt til dem?

Nyheter fra startsiden

KREFTFORENINGENS TILDELINGER 2015-2017

Forskning på lungekreft er den store taperen1

ARBEIDERPARTIETS ALTERNATIVE BUDSJETT

Ap vil styrke sykehusbudsjettene3

NY STUDIE MED NORSKE PASIENTER

– Pasientene tror MR-funnene er fasiten4

Sykehuskonflikten

– En viktig seier4