Alle kan bli rusavhengige

Innlegg: Shahram Shaygani, psykiater/spesialist i rus- og avhengighetsmedisin og psykoanalytiker, Trasoppklinikken

TRADISJONELT SETT har samfunnet sett ned på pasienter med rusavhengighet – og holdt dem på avstand. I samfunnet finnes det fortsatt både en eksplisitt og en implisitt stigmatisering av disse pasientene.

Mange av dem som søker behandling for sin ruslidelse, opplever at det er tungt å komme tilbake til samfunnet som rusfrie. De lurer ofte på hvor åpne de kan være i forhold til ruslidelsen. Selv om at de har oppnådd total rusfrihet, gruer de seg til å komme tilbake til eksempelvis arbeidsplassen.

Den vanskelige tilværelsen etter en vellykket behandling kan i seg selv trigge et nytt tilbakefall, ødelegge en langvarig innsats fra pasienten og behandleren.

HVORFOR IKKE STOPPE? Pasienter med ruslidelse er verken irrasjonelle eller har svak viljestyrke. Jeg har i årevis behandlet tusenvis av pasienter med avhengighet eller skadelig bruk av diverse rusmidler. De tilhører en svært heterogen gruppe, der man finner mennesker fra alle sosiale lag i samfunnet. De er blant de sterkeste menneskene jeg har møtt i mitt liv. De opplever ofte tilbakefall etter tilbakefall, motgang og destruktive konsekvenser på grunn av sin ruslidelse, både helsemessig og sosialt.

De aller fleste av dem gir seg ikke, de forsøker igjen og igjen å reise seg opp. De lurer ofte på hvorfor de ikke stopper når de vet så godt om de negative konsekvensene som ruslidelsen har for dem. Det samme spørsmålet stiller også pårørende, venner og helsepersonell i forhold til tilbakefallene: Når pasienten vet at tilbakefall er så skadelig; hvorfor gjentar han/hun seg igjen og igjen?

EN INDRE KRISE. Ruslidelse dreier seg i stor grad om en indre psykologisk krise. Psykisk helse dreier seg om å oppleve en indre harmoni og ro. Det som destabilisere denne roen, svekker den psykiske helsen. Hvis denne uroen blir overveldende, rammes individet av en indre psykologisk krise.

For å kunne svare på spørsmålet om tilbakefall ved ruslidelser, må vi først bli klar over at den indre realiteten, som man kjenner inni seg, alltid er overlegen i forhold til den ytre realiteten. Hvis jeg er preget av en dyp sorg, hjelper det ikke at alt rundt meg er preget av fryd og gammen. Min sorg vil få en overordnet posisjon i forhold til den ytre verden jeg befinner jeg meg i. Min realitet blir preget av en dyp sorg, som jeg kjenner tett på meg, i meg og på en unik og privat måte.

FORSTÅELIG? Det er her vi kan skape en forståelse rundt de uforståelige tilbakefallene. Når jeg er i en psykologisk krise, blir det vanskelig å følge fornuft og logikk. Jo sterkere denne krisen oppleves, desto vanskeligere blir det å tenke fornuftig. Jeg kan gå langt for å få slutt på denne indre krisen. I en slik situasjon stenger jeg ute logisk resonnement og gjør det jeg har lært og kan – for å få en indre fred.

Her er både ruspasienter og dem som ikke har en ruslidelse, helt like. Vår logiske tenking blir svekket under en psykologisk krise. Det som skiller de rusfrie individene fra pasienter med ruslidelse, er at den sistnevnte gruppen – ved gjentakelse av en atferd – har lært seg at bruk av rus kan dempe denne indre krisen.

Rusatferden er med tid og positiv forsterkning blitt mer automatisert. De som ikke har en ruslidelse, kan likevel i en viss fase i livet, når de er rammet av en psykologisk krise, utvikle en problematisk rusatferd som etter hvert blir automatisert, og som resulterer i en avhengighet.

STRATEGIER. Mer forståelse gir mindre stigmatisering. Det er viktig å tenke på tilbakefallene som en psykologisk krise, ikke som et tegn på svak viljestyrke eller lav moralsk dømmekraft. Måten å komme seg ut av ruslidelse på, er for de aller fleste pasienter å gi opp rusatferden – ved å oppdage og lære andre strategier som kan brukes for å håndtere den indre psykologiske krisen.

For å klare dette, trenger personer med rusavhengighet et sosialt nettverk som møter dem med forståelse, ikke fordommer. Neste gang du møter en ruspasient, tenk at du er mer lik ham/henne enn det du vil eller tror.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2016