Å kommunisere som en helbreder

Leger flest har ikke «i ryggmargen» en forståelse av menneskelig funksjon som kan utnytte hele helbredelsespotensialet i medisinske behandlinger. Dette kan delvis tilskrives fordommer mot begrepet «placeboeffekt».

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Andreas Wahl Blomkvist, medisinstudent og forsker ved Aalborg Universitet. Redaktør i Æsculap

Frederik Emil Juul, cand.med. og turnuslege ved Hamar sykehus

Edvin Schei, fastlege og professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen.

PÅ 1960-TALLET oppsto begrepet «pasientsentrert medisin», og i 1977 presenterte psykiater George L. Engel den biopsykososiale modellen for sykdom. Begge var reaksjoner mot den tungt biomedisinske tilnærmingen til medisin, der psykologiske og sosiale faktorer, ja, selve pasienten, ble lagt i skygge.

Siden har det blitt godt dokumentert at pasientens følelser, verdier, livsmål og forståelse av egen tilstand, har betydning for evnen til å håndtere sykdom og bli frisk. Legen må derfor lytte, forstå og finne pasientens egen fortolkning, slik at behandlingen kan skreddersys til individet.

FORDOMMER. I dag er pasientsentrerte metoder anerkjent i alle medisinske fag, i hvert fall som prinsipp. Allikevel er det et stykke å gå før leger flest har «i ryggmargen» en forståelse av menneskelig funksjon som kan utnytte hele helbredelsespotensialet i medisinske behandlinger.

Noe av skylden for den trege fremgangen kan tilskrives fordommer mot begrepet «placeboeffekt». Ikke sjeldent antas effekten å være «bare psykisk», en illusjonseffekt med marginal virkning på kroppens somatiske tilstand. Professor Kristian Gundersen skrev nylig at placeboeffekten ofte er en «ren illusjon», og boken Placebodefekten av skeptikerblogger Gunnar Tjomlid gir gjenklang til samme tankegang. Men hvorfor skal vi – som leger – ha en slik holdning til placeboeffekten hvis den oppnår det samme som et legemiddel, men gjennom andre biologiske mekanismer?

SINNET. Selv om språket vårt hevder noe annet, finnes det ikke et skille mellom kropp og sinn. Det vi kaller «sinn», er utslag av hjernens ustoppelige aktivitet med å forstå verden, tilskrive den mening og uttrykke seg gjennom språk. «Mening» er altså et kroppslig fenomen, uløselig tilknyttet endringer i molekyler, signalsubstanser og organfunksjon.

Morfinets smertelindring kommer fra medikamentets virkning på relevante nerveceller. Men gjennom tankevirksomhet kan det frisettes molekyler som virker på samme måte. Den smertelindrende effekten av «mening» er altså like ekte som den man får av «virkelig» medisin.

TILLITEN. Forskning har dokumentert at tillit alene kan gi smertelindring, og at placeboeffekten kan gi ulike fysiologiske endringer i hjerte- og lungefunksjon, hormoner og immunsystemets signalsubstanser. Placebo har signifikant effekt på objektive mål for sykdom som høyt blodtrykk, magesår og astma. Og disse effektene kan ikke, som skeptikere liker å tro, bortforklares med naturlige svingninger i sykdom eller statistiske fenomener som regresjon mot gjennomsnittet.

Omvendt må vi som leger vite at negativ forventning utløser biologiske mekanismer som kan være skadelige. Dette kalles nocebo, «jeg skal skade». Engstelse, usikkerhet og stress aktiverer mekanismer som kan forsterke smerte og svekke immunsystemet. Dette er bidragende forklaringer på hvorfor studenter oftere blir forkjølet i eksamenstiden, hvorfor dødeligheten stiger etter tap av arbeid eller ektefelle, og hvorfor en barndom med vold og omsorgssvikt kan gi sykdom og flere tiår med tapt levetid.

MENNESKET. Vi leger behandler ikke blodverdier eller røntgenbilder, men mennesker. Og mennesker lider av sykhet (eng. illness), hvilket ikke er det samme som en sykdom. Sykhet er hvordan en tilstand eller sykdom påvirker pasientens funksjon. For å favne hele problemet til en gitt pasient, må leger skifte fokus fra sykdom til sykhet. Det er sykheten som er problemet til pasienten, og det er sykheten som bringer pasienten til legen.

Én av åtte konsultasjoner i allmennpraksis skyldes «uforklarte symptomer» og en langt større andel handler om livsproblemer og psykisk lidelse, ofte knyttet til tap av kroppslig og sosial funksjon. Når helseproblemene ikke har tekniske løsninger er det allikevel mye vi kan gjøre, ved å ha pasientens sykhet i fokus. Det betyr ikke at vi støtter behandling med narremidler – slik man dessverre ser mye av i alternativ medisin – men det betyr at vi i større grad ønsker å inkludere det psykososiale aspektet og viktigheten av kommunikasjon som et helbredende verktøy.

PSYKENS ROLLE. Til tross for kunnskap om biologi og mening er det biomedisinske fokuset fortsatt dominerende i norsk medisin og legeutdanning. Så sterkt står denne foreldede tankegangen at sjefredaktør i Tidsskriftet for den norske legeforening, nevrolog Are Brean, skriver: «Skillet mellom «psykisk» og «fysisk» står i veien for en integrert forståelse av mennesket. Vi er ikke et sinn og en kropp, men begge deler uatskillelig og på én gang».

Det er uhensiktsmessig å bagatellisere eller undervurdere psykens rolle i sykhet, sykdom og helse. Kun ved en integrert forståelse av mennesket kan moderne medisin bli komplett.

Oppgitte interessekonflikter:

Edvin Schei er forfatter av boken «Lytt. Legerolle og kommunikasjon» (2014). Han har også en bok på salg med relevant emne.

Powered by Labrador CMS