– Vi må akseptere ulik tilgang til de minst viktige helsetjenestene

– Vi må akseptere at ikke alle har den samme tilgangen til lavt prioriterte helsetjenester: Slik lyder budskapet til Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen.
– Hvis det finnes en god prosess for å avgjøre hvilke tjenester som skal ha lav prioritet, innebærer dette for eksempel at man har egenbetaling for disse tjenestene. Det vil si at de som ikke har råd – eller som ikke tar seg råd – ikke vil ha tilgang til tjenestene, sier Norheim.
– Bortsett fra noen få eksempler – som kosmetisk kirurgi og sterilisering – er det etter min mening liten aksept for dette i dag. Det blir ofte brukt som et argument at det er «lommeboka som avgjør» hvem som får tilgang til en tjeneste, og at den derfor bør prioriteres høyere. Jeg tror ikke det er bred aksept for ulik tilgang til lavt prioriterte helsetjenester, og jeg tror det henger sammen med en ikke god nok erkjennelse av at vi allerede prioriterer ganske stramt i helsevesenet.

– Uheldige helseforsikringer
I en kronikk i denne utgaven av Dagens Medisin argumenterer Norheim for at dersom man ikke aksepterer ulik tilgang til lavt prioriterte helsetjenester, er alternativet enten å finansiere disse tjenestene for alle, eller å forby dem for alle. Bakgrunnen for problemstillingen er at stadig flere helsetjenester blir tilgjengelige, hvorav tilgangen til flere av tjenestene bestemmes av betalingsvilje og -evne.
Stilt overfor denne problemstillingen finnes det to politiske løsninger, og begge må gjennomføres samtidig, ifølge Norheim: Å vektlegge lik tilgang til de mest grunnleggende helsetjenestene, og å vektlegge valgfrihet og akseptere at tilgangen til de ikke-grunnleggende tjenestene er ulik. «Vi bør sikre at det bare oppstår ulik tilgang til tjenester som fortjener lav prioritet», skriver professoren.
– Hva innebærer det konkret å vektlegge lik tilgang til de grunnleggende tjenestene?
– Jeg mener for eksempel det er uheldig at norske kommuner og statlige selskaper kjøper helseforsikringer. Hvis de ser behovet for å tegne tilleggsforsikringer, er det et tegn på at man heller bør styrke det offentlige helsetilbudet, sier Norheim.
– Og hva innebærer det å vektlegge valgfrihet?
– I Prioriteringsutvalget foreslo vi gradert egenbetaling, der det er en høyere egenandel for de lavere prioriterte helsetjenestene. Hvis tjenesten er viktig for den enkelte pasienten, kan vedkommende betale litt mer for den. Da blir grensen mellom de høyt prioriterte og de lavt prioriterte helsetjenestene litt mykere.

Ber om lojalitet
Norheim ledet Prioriteringsutvalget, som overrakte sin utredning «Åpen og rettferdig – prioriteringer i helsevesenet» til helseministeren i 2014. Dette er ett av to dokumenter som regjeringen har bestilt, og som skal danne grunnlaget for regjeringens nye stortingsmelding om prioritering.
Norheim mener hovedutfordringen for stortingspolitikerne i behandlingen av den kommende Prioriteringsmeldingen blir å vedta tydelige kriterier for prioritering, og slutte opp om disse kriteriene etter at de er vedtatt.
– Det er legitimt at stortingspolitikere ivaretar ulike interesser. Men når de har bevilget budsjettene til helsetjenesten og vedtatt kriterier for prioritering, bør de være lojale overfor tjenesten og gi ryggdekning til dem som skal følge kriteriene og ta de vanskelige beslutningene. Mange i helsetjenesten har nok følt at politikerne ikke har støttet dem nok i dette.