Hva gjør vi nå, statsråd Høie?

Cecilie Alfsen, dr.med, overlege, førsteamanuensis og leder av Faggruppe obduksjon i Den norske patologforening
I JANUAR i år trådte den nye obduksjonsloven i kraft. Loven fremhever medisinsk obduksjon som et middel til kvalitetssikring av diagnostikk og behandling, uavhengig av om dødsfall skjer i sykehus, i sykehjem eller hjemme. Vi har hatt grunn til å være stolte av norske politikere.
Men hva skjer? Etter kun tre måneder, og med Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) som passiv tilskuer, har Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) satt et av de førende prinsippene i loven til side; at det skal være lik adgang til obduksjon uansett hvor personen dør. Et nytt prinsipp om at pårørende skal betale egenandel når pasienter som dør utenfor sykehus, obduseres, er ført i pennen av ASD: En nesten 20 år gammel velfungerende forskrift om at frakt av lik til obduksjon betales av det offentlige, har blitt gjenstand for juridisk fiksfakseri.
UHELDIGE PÅRØRENDE. Forskrift om båretransport fra 1997 ble endret i 2004 for å løse problemet med at fastleger og legevaktleger risikerte å få regningen for frakt når de rekvirerte obduksjon av personer som hadde dødd i distriktene. Det har aldri tidligere vært praksis å belaste pårørende med denne kostnaden.
Ikke bare er kvalitetssikring av helsevesenet en utgiftspost som selvfølgelig bæres av det offentlige, men også forskjellsbehandlingen er åpenbar. Pårørende til dem som dør i sykehus, kan samtykke til obduksjon uten risiko, men de som er så «uheldige» å ha slekt som dør, for eksempel i sykehjem, må nå betale.
SKAL DET VÆRE SLIK? Skal informasjonen heretter lyde: «Kondolerer med bortgangen av din sønn. Vi rakk å sende ham ut av sykehuset før han døde. Her er regningen for frakt tilbake til sykehuset for at vi skal kunne obdusere og undersøke om han fikk riktig behandling»? Eller kanskje: «Vi aner ikke hva slektningen din døde av, men vi vil gjerne ha dødsårsaken riktig i statistikken som er viktig for styringen av helsevesenet. Fordi hun dessverre ikke rakk frem til sykehus før hun døde, må du som pårørende bidra med et par tusen kroner».
Er det slik det skal bli?
ØKONOMISK STRAFF. Pårørende må samtykke før helsevesenet kan obdusere, men hvor mange samtykker blir det av dette? Hva med dem som ikke har nær familie, men en nabo eller en venn som pårørende? Må de også delta i dette spleiselaget? Eller er det bare slekt som skal straffes økonomisk når helsevesenet ønsker kunnskap om dødsfall?
Problemstillingen er absurd. Egenandel ved obduksjon er uhørt og et brudd på forutsetningene for den nye loven. Og det er småpenger det er snakk om. Kostnadene til innkreving vil langt overskride inntektene.
ANSVARET. All informasjon om obduksjon – brosjyrer, nettbaserte kurs for leger og pensum for medisinstudenter – opplyser i dag om at medisinsk obduksjon ikke koster noe for rekvirenter (les: leger, som er de eneste som kan begjære obduksjon) eller pårørende.
Pårørende, som nå skal få regningen hvis ASD får tolke forskriften som de vil, har derfor fått regning urettmessig og må sende kravet videre, men hvor? Til fastlegen som sendte begjæringen og som forsikret om at det ikke kostet noe? Til patologiavdelingene, som har opplyst legevaktslegen om det samme? Til departementet, som har laget en lov som de ikke følger opp?
TA ANSVAR, HØIE! HOD ble varslet om Nav-juristenes nye tolkning av forskriften i juni 2015, i god tid før implementering av loven. HOD ble varslet igjen etter ASDs katastrofale vedtak 9. mars i år. Hvorfor hører vi ikke noe?
Den nye loven ble vedtatt for å øke antallet obduksjoner. Følgene av ASDs overkjøring blir at loven får motsatt effekt: Obduksjoner utenfor sykehus vil falle bort og det samlede antallet reduseres dramatisk. Stikk i strid med intensjonene. Politikerne må nå skjære gjennom. Tar du ansvar, helseminister Bent Høie? Hva skjer nå?
Ingen oppgitte interessekonflikter