Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn
TVANGSBRUK: Nesten 80 prosent av ungdommene ble holdt fast, 13 prosent ble lagt i belte, 6 prosent ble isolert mens 1,6 prosent fikk korttidsvirkende medisinering. Foto: Colourbox

Forsker overrasket over tvangsmiddelbruk

288 ungdommer ved ungdomspsykiatriske institusjoner ble utsatt for 4143 episoder med tvangsmiddelbruk i løpet av tre år. 

Publisert: 2016-03-14 — 09.41 (Oppdatert: 2016-03-14 — 09.55)
Denne artikkelen er over seks år gammel.

Det viser en studie som nylig er publisert i Psychiatry Research. Artikkelen er en del av doktoravhandlingen til Astrid Furre ved kompetansesenter for sikkerhet, fengsels- og rettspsykiatri (SIFER) ved Oslo universitetssykehus.

Ifølge forskeren er dette første gang omfanget av tvangsmiddelbruk er kartlagt i norsk ungdomspsykiatri.

Studien viser at 6,5 prosent av de 4099 ungdommene som var innlagt ved de ungdomspsykiatriske akuttavdelingene opplevde tvangsmiddelbruk. Dataene er hentet fra tvangsmiddelprotokoller og elektroniske pasientjournaler i perioden 2008-2010.

FORSKER: - Det er stor variasjon mellom institusjonene med hensyn til omfanget av tvangsmiddelbruk, sier Astrid Furre ved SIFER. Foto: SIFER

Tvungen ernæring holdt utenfor
21 av de 288 ungdommene som opplevde tvang, er tatt ut av studien fordi institusjonene har ulik praksis for registrering av tvangsmiddelbruk ved tvungen ernæring. Selv om det er fattet vedtak om tvangsernæring, skal det registreres i tvangsmiddelprotokollen når personalet bruker belter eller kortvarig holding for å tvangsernære pasienten.

Ikke alle avdelinger registrerer dette, og Furre måtte derfor ekskludere over 1800 episoder med tvangsmiddelbruk i forbindelse med tvungen ernæring.

– Over 1800 episoder med tvangsmiddelbruk i forbindelse med tvungen ernæring er alvorlig, og vi burde hatt en større debatt om tvangsmiddelbruk overfor de med alvorlige spiseforstyrrelser, sier Astrid Furre, som viser til at noen avdelinger løser disse situasjonene uten bruk av tvangsmidler.

Fysisk fastholding utbredt
Ser man bort fra disse 21 pasientene, var det 2277 tvangsmiddelepisoder ved 16 ulike institusjoner.

Det kan synes som at det er blitt en del av den vanlige tralten at man legger i belter og holder fast
Astrid Furre, forsker

– I nesten 80 prosent av episodene er det brukt fysisk fastholding. Fysisk fastholding var frem til 1. januar 2007 ikke omfattet av loven. Bakgrunnen for dette var at fastholding ikke ble ansett som like inngripende som de andre tvangsmidlene omfattet av loven. Praksis viste at fastholding ble brukt i et betydelig omfang i psykisk helsevern for barn og unge. Av rettssikkerhetshensyn ble det derfor vedtatt at adgangen til å benytte fastholding skulle reguleres, sier Furre.

13 prosent ble lagt i belte, 6 prosent ble isolert mens 1,6 prosent fikk korttidsvirkende medisinering. I en tidligere artikkel har forskeren pekt på hvilke variabler som var med å påvirke hvilke ungdommer som ble utsatt for tvangsmidler mens de var innlagt, og hvem som ikke ble det.

Innvandrere opplevde mer tvang
– Flere variabler var signifikant assosiert med det å oppleve tvangsmiddelbruk under innleggelse. De som opplevde tvangsmiddelbruk hadde oftere innvandrerbakgrunn, lav funksjonsskåre, flere tidligere innleggelser, lengre innleggelser og flere tvangsinnleggelser, sier Furre.

Ungdommene ble i gjennomsnitt holdt fast i 10 minutter, mens beltetvangen hadde en median varighet på 3,5 time. Mange opplevde bare én tvangsmiddelpisode, mens et fåtall hadde svært mange tvangsepisoder – en pasient opplevde dette hele 171 ganger. Den vanligste begrunnelsen for tvangsmiddelbruken var «angrep på andre».

Furre sier hun er overrasket over omfanget.

– Målsetningen bør være at man slipper å bruke tvangsmidler overfor ungdommer, men det er naturlige og gode grunner til at man ikke kommer dit. Men jeg skulle ønske at avdelingene hadde et mer bevisst ønske om å redusere omfanget. Det kan synes som at det er blitt en del av den vanlige tralten at man legger i belter og holder fast, sier Furre.

Vil ha mer diskusjon
Hun viser til at erfaringer fra utlandet har vist at program for å redusere tvangsbruk, har hatt god effekt.

– Dette har det ikke vært diskutert i Norge. Det er også stor variasjon mellom institusjonene med hensyn til omfanget av tvangsmiddelbruk, sier Furre.

– Hva bør disse funnene brukes til?

– Dette er en beskrivelse av virkeligheten, som ingen har skrevet før. Den bør brukes av myndighetene og de som jobber ved og har ansvaret for institusjonene, som et utgangspunkt for diskusjon om tvangsmiddelbruk i ungdomspsykiatrien. Det er aspekter ved det å bruke tvangsmidler overfor barn og unge som skiller seg fra voksne, påpeker Furre.

– Retraumatiserende
– Ungdommer er i mer sårbar fase av livet, hvor det å få med seg en erfaring hvor voksne overmannen deg når du mister kontroll, kan være en skremmende opplevelse. For de som har opplevd seksuelle eller fysiske overgrep tidligere, kan dette virke retraumatiserende.

Furre har besøkt alle de 16 ungdomspsykiatriske akuttavdelingene i Norge.

– Der gjøres det mye godt arbeid av dyktige medarbeidere, men ingen kommer helt i mål i denne bransjen. Vi trenger derfor mer faglig diskusjon og økt bevissthet omkring dette vanskelige temaet.

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

  • Terje Vestheim 12.04.2016 08.47.44

    Jeg synes dette blir vanskelig å tolke. Hvordan er for det første fastholding definert, og hvor varierende er det registrert. Mange vil være unger, andre ungdommer som vil handle utaggerende mot seg selv eller andre. Men hva er grensa mellom den selvsagte omsorgsfulle fysiske omsorgen og grensen som barn trenger, og som noen ganger må til for at ungdommen skal stoppe og tenke en tanke eller en ny tanke? Dette er vel å finne i artikkelen, men her er ingen differensiering tatt med. Forsøker man å bruke egen tolkning, ei grense i antall minutter, evt justert for aldersgruppe? Og rammebetingelsene, sammenheng? Psykiatriens tall kan være litt "skumle"...

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!