«Vi prioriterer ikke fordi vi må, men fordi vi vil»

Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen, gjesteprofessor ved Harvard University og leder for Prioriteringsutvalget
FOR NOEN UKER siden la prioriteringsutvalget fram sine anbefalinger for offentligheten. Som leder av utvalget har dette vært en spennende erfaring, og jeg har lyst til å dele noen av dem her.
Å skrive en norsk offentlig utredning, kan høres litt tørt ut, men for de som er med, kan prosessen være spennende og utfordrende. Vi var en bredt sammensatt gruppe mennesker med ulik alder, livserfaring og faglig bakgrunn som sammen hadde som mål å diskutere oss fram til anbefalinger som kunne gi ny forståelse, bli omsatt til god helsepolitikk – og til sist føre til forbedringer i helsetjenesten.
OPPGAVEN. Offentlige utvalg av vår type blir oppnevnt i statsråd ved «kongelig resolusjon». Gjennom sitt departement valgte helse- og omsorgsministeren ut medlemmene og ga oss oppgaven vi skulle besvare.
Vi visste at forventningene var store, og at den nye helseministeren var spent på hvordan vi ville løse oppgaven. Vi visste også at det er tverrpolitisk enighet om behovet for et bedre system for prioritering, selv om vi ikke ante at politisk kommentator i Aftenposten, Thomas Boe Hornburg, skulle kalle prioritering for «et av de viktigste helsepolitiske spørsmål for regjerningen i denne stortingsperioden».
INNSPILLENE. Vi hadde 15 hele møtedager til sammen, og i starten inviterte vi kunnskapsrike mennesker som fortalte oss hva de så som de viktigste utfordringene. Vi lyttet til blant andre Berit Bringedal, Stein Evensen, Atle Fretheim, Odd Geiran, Bjørn Guldvog, Arvid Heiberg, Erik Nord, Bård Christian Schem, Gisle Roksund, Camilla Stoltenberg, Finn Strand, Aslak Syse, Kjartan Sælensminde og Torgeir Bruun Wyller.
Senere hadde vi møter med blant annet Legemiddelindustriforeningen, Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Kreftforeningen og Legemiddelverket. Alle ga oss viktige råd og innspill, men selvsagt var ingen av dem ansvarlige for det som ble våre endelige anbefalinger.
Vi opprettet også en egen nettside for utvalget for å gi andre aktører enklere tilgang til innspill underveis.
PROSESSEN. For å få en bedre forståelse av norske borgeres holdninger til prioritering, bestilte vi en rapport fra Norsk medborgerpanel, og for å forstå mer om kunnskapsgrunnlaget for sammenhengen mellom egenbetaling og prioritering bestilte vi en egen uavhengig utredning.
Ut ifra det vi lærte, og innspillene vi fikk, drøftet vi oss fram til våre anbefalinger. Mange ganger var vi gnistrende uenige, usikre på vanskelige verdivalg og tvilende til om det i det hele tatt er mulig å bevege denne komplekse organisasjonen som vi kaller norsk helsetjeneste. Underveis kastet vi mange baller opp i luften, noen falt ned, andre tok vi med videre. Men vi ble enige til slutt.
Jeg vil særlig nevne de to brukerrepresentantene som foreslo nye og enklere navn på kriteriene, som vektla betydningen av kommunikasjon, og som formulerte det som ble grunntonen i arbeidet vårt: «Vi prioriterer ikke fordi vi må, men fordi vi vil». Åpent og rettferdig.
DEBATTEN. Reaksjonene etterpå har vært interessante og nyttige. Vi viste det ville bli debatt. Prioritering handler om liv og død, sykdom og lindring, enkeltmenneskers historier og befolkningens helse. Prioritering handler også om kompliserte medisinske beslutninger, faglig prestisje, sterke økonomiske interesser og politisk styring. Prioritering vekker derfor følelser og debatt. Jeg fikk sinte og hatefulle meldinger, men også mye støtte. Politikere fra alle fløyer kvitret.
Det som gleder meg mest er alle de positive reaksjonene. Foreningene for cystisk fibrose og multippel sklerose skjønte med en gang hva det nye helsetapkriteriet kan bety for dem.
ÅPENHETEN. Kreftforeningen berømmet oss for å løfte fram åpenhet, rettferdighet og brukermedvirkning. Ledere i forvaltningen, og mange leger, sa at dette er noe de kan bruke.
Andre grupper er ikke like fornøyde. Det er noen som ikke vil prioritere. Det skjønner jeg godt; ubehaget ved prioritering. Mangelen på ryggdekning. Manglende kunnskap om prioritering.
I Medborgerpanelet svarte halvparten av respondentene at Norge kan ta seg råd til en helsetjeneste som tilbyr alle nyttige helsetiltak uten at dette trenger å gå på bekostning av andre viktige samfunnsoppgaver.
VALGENE. Utvalget hadde som utgangspunkt, og kom fram til, at prioritering er uomgjengelig. Spørsmålet er ikke om vi må prioritere, men hvordan.
Prioritering skaper både vinnere og tapere. Det er det som er helsepolitikkens kjerne; striden om fordeling av knappe midler. Utvalget har levert sitt forslag. Nå er utredningen sendt ut på høring, så blir det en stortingsmelding i 2016 og videre behandling i Stortinget.
Jeg håper debatten, også om manglende ryggdekning, fortsetter der. Gjerne med gnistrende uenighet og usikkerhet om vanskelige verdivalg.
Men velge gjør vi, hver dag, i hele helsetjenesten.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2014