Kan vi stole på medisinsk forskning?

Jan Helge Halleraker, lege og førstelektor ved Høgskolen Stord/Haugesund
I 2013 HAR jeg vært 39 år i faget medisin. Jeg studerte først medisin ved Universitetet i Bergen fra 1974 til 1980, og har siden praktisert som lege i forskjellige stillinger i 33 år, blant andre i fagene kirurgi og allmennmedisin. Etter hvert som tiden har gått, har ett spørsmål kommet mer og mer i fokus hos meg: I hvor stor grad kan vi stole på medisinsk forskning?
Tydeligere og tydeligere har jeg sett at «medisinske sannheter» kommer og går. Det er fristende å slutte seg til synspunktet til medisinprofessoren som sa følgende til sine studenter før en forelesning: «Halvparten av det jeg nå skal fortelle dere, vil være feil om noen år. Det er bare å beklage at jeg ikke vet hvilken halvpart det er».
TANKEKORS. Jeg har mange eksempler på dette gjennom min 33-årige karriere som lege. Behandlingen av isjias/ryggsmerter på 1970-tallet var, for eksempel, ofte strengt sengeleie i lang tid - gjerne i uker og måneder. I dag er vel en slik passiv tilnærming nærmest kontraindisert. Som en kuriositet kan jeg nevne at det på 1950-tallet ble anbefalt pasienter med astma å røyke såkalte «astmasigaretter».
Det kan også være naturlig å nevne legemiddelet «Vioxx» som, etter det vi vet i dag, sannsynligvis tok livet av titusenvis av mennesker før det ble trukket tilbake fra markedet i 2004. Thalidomid, som på 1960-tallet ga tusenvis av barn med fødselsdefekter, er et annet eksempel på medikalisering med alvorlige konsekvenser.
Det er også et tankekors at i mange år hadde leger gitt millioner av postmenopausale kvinner østrogentilskudd fordi «pålitelig» medisinsk forskning hadde vist at det angivelig skulle beskytte mot hjertesykdom. I 2002 kom sjokket: Ny forskning viste at de kvinnene som tok hormontilskudd, fikk høyere forekomst av både hjertesykdom, brystkreft, hjerneslag og demens enn placebogruppen.
KOSTHOLDSRÅDENE. Jeg husker også godt kostholdsrådene som ble gitt til diabetikere på 1970-tallet. Det var særlig tre matvarer diabetikere skulle innta lite av, og det var brød, poteter og frukt.
Senere forsvant fokuset på dette, og en diabetiker skulle nå spise «vanlig sunn norsk kost» - som slett ikke inneholdt lite brød, poteter og frukt - og fett var ikke bra.
Når vi nå ser på den enorme fedme- og diabetesepidemien som truer folkehelsen over hele verden, og som begynte etter at folk begynte å følge rådene om å spise lite fett og mye karbohydrater, er det etter mitt syn god grunn til å ta frem igjen de gamle rådene fra 1970-tallet.
DYBDEFORSTÅELSE. Tydeligere og tydeligere har jeg sett hvor viktig det er med kritisk tenking - ikke minst hvor viktig det er å vurdere motivasjonen til de ulike aktørene i forskningsprosjekter. Om det står mye prestisje eller penger på spill, bør varselklokkene ringe. Og mye prestisje - og mye penger - er det rikelig av i medisinens verden. Mange studier er skrevet av forskere som mottar betydelig økonomisk støtte eller andre fordeler fra legemiddelselskaper. Det vil være naivt å tro at dette ikke lett kan påvirke forskningsresultatene.
Det er også viktig å bruke sin medisinske dybdeforståelse, som kommer med god grunnutdanning og langvarig og variert arbeid innen faget medisin, i vurderingene av de vitenskapelige data. En annen viktig rettesnor er bred generell livserfaring, sunn fornuft og dybdeforståelse for de medisinske og samfunnsmessige forhold behandlingen gis i.
FEIL KONKLUSJON. Finnes det noen faglige autoriteter jeg kan støtte meg til når noen tar til orde for en sunn skepsis, men ikke avvisning, til medisinske forskning. Svaret er ja - den meget anerkjente legen og matematikeren John Ioannidis, en av verdens fremste eksperter på nettopp medisinsk forskning. I et intrvju, under tittelen «Lies, Damned Lies and Medical Science», har jeg notert følgende med interesse: «Much of what medical researchers conclude in their studies is misleading, exaggerated, or flat-out wrong». Lengre ut i artikkelen forekommer følgende passus: «He charges that as much as 90 percent of the published medical information that doctors rely on is flawed».
Ioannidis fremhever at 80 prosent av alle ikke-randomiserte studier - og de fleste medisinske studiene er av denne typen - har feil konklusjon. Dette gjelder også 25 prosent av de vanlige randomiserte studiene. Ioannidis fremhever kostholdsstudier generelt som å være blant de aller mest upålitelige, på grunn av at det er så mange ulike variabler å ta hensyn til. Hans spissformulerte kommentar til kostholdsstudier er: «Ignore them all».
Kan vi så stole på medisinsk forskning? Det er det beste instrumentet vi har for å finne sannheten, men svaret mitt er likevel: Mye mindre enn vi liker å tro.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2013