Helhetsmedisin på rett spor

Dag Schiøth, lege ved Heggeli helhetsmedisin
Michael Ballke, lege ved Heggeli helhetsmedisin
I EN KRONIKK i Dagens Medisin (11/2012) angriper den svenske barnelegen Mats Reimer noen av legene ved Heggeli helhetsmedisin. Han mer enn antyder at det er kvakksalveri, ikke kunnskapsbasert medisin, disse legene bedriver.
Hver dag får legene presentert symptomer fra pasienter som tilsynelatende ikke kan forklares av sykdom.
KRONISKE PLAGER. Mange av symptomene er kroniske og uten kjent årsak, men kan ligne på betennelsesreaksjoner. Er dette psykosomatiske lidelser, eller kan fysiologiske prosesser/mekanismer forklare disse symptomene?
I konvensjonell medisin er hovedmålet å komme frem til en rask diagnose, og hovedsymptomet og historien til den aktuelle sykdommen blir legens viktigste fokus. Resten av pasientens sykehistorie blir ofte ansett som å være overflødig for diagnosen.
Dette er en helt riktig metode når det gjelder liv og død problematikk, men et problem kan oppstå når samme tenkemåte brukes for å kartlegge kroniske plager.
FUNKSJONELL MEDISIN. Begrepet funksjonell medisin brukes for å beskrive en mer helhetlig tilnærming til pasientene og deres ulike symptomer, hvor en søker å identifisere og behandle underliggende ubalanser som oppstår som en følge av livsstil, genetisk predisponering og miljø.
Med miljø tenker vi i denne sammenheng på blant annet kosthold og ernæring samt overdreven bruk av antibiotika. Hver pasient representerer derfor et unikt, komplekst og sammensatt bilde som danner grunnlaget for plagene eller sykdommen som er oppstått.
Denne metoden hjelper til å identifisere ubalanse i organismen ved bruk av vanlig fysiologi og biokjemi og har eksistert i vel 20 år. Dette er ikke alternativ medisin, men en bro for en mer effektiv behandling av kroniske lidelser.
NEVRALTERAPI. Når det gjelder nevralterapi, fant diskusjonen om pseudovitenskap og nevralterapi sted i Tyskland på 1970- og 80-tallet – på bakgrunn av manglende vitenskapelige forklaringsmodeller av den til dels varige smertelindrende og antiinflammatoriske effekten av lokalanestetika, som har vært kjent i mange legegenerasjoner siden innføringen av lokalanestesi på slutten av 1800-tallet.
Rundt observasjonene ved bruk av lokalanestetika utviklet allmennlegene Ferdinand og Walther Hueneke et omfattende behandlingssystem som fra 1920-tallet er kalt nevralterapi. Behandlingsmetoden har så gått veien fra empirisk legepraksis til universitetene. I mellomtiden har flere universiteter i Europa og USA utført grunnleggende forskningsarbeid og gitt nevralterapi et bredere vitenskapelig grunnlag.
AKSEPT. I Sveits har nevralterapien nå blitt tatt inn i det offentlige helseprogrammet, og behandlingen betales av det sveitsiske trygdevesenet.
I dag jobber cirka 30.000 leger i Tyskland, Sveits og Østerrike med nevralterapi – og utdanningen er standardisert. Metoden praktiseres i over 30 land, undervises ved universitetene og mange kolleger opplever de positive behandlingsresultatene i hverdagen.
Burde ikke dette være av interesse for norske og svenske kolleger?
Referanser:
Stone J.Wojcik W, Durrance D et al. (2003), What should we say to patients with symptoms unexplained by disease? BMJ;3:89-90.
Cassuto, J., Sinclair, R. and Bonderovic, M., Anti-inflammatory properties of local anesthetics and their present and potential clinical implications. Acta Anaesthesiologica Scandinavica 2006.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2012