Farmasøytene kan avlaste legene

Tove Ytterbø, leder Norges farmaceutiske forening
Per T. Lund, administrerande direktør i Apotekforeningen
HANS ER EN eldre mann som har flere alvorlige sykdommer som parkinson, kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) og hjerteproblemer. Han er ut og inn av sykehus og må bo på sykehjem, selv om kona bor hjemme. En systematisk gjennomgang av legemiddelbruken til Hans viser at han kan kutte ut en epilepsimedisin og justere dosene for flere andre medisiner. Resultatet er at Hans blir så frisk at han kan flytte hjem til kona, og han kan parkere rullator og rullestol inntil videre.
Dette er et relativt enkelt tiltak der lege, farmasøyt og sykepleier sammen bruker sine spesialkunnskaper, som fører til at Hans får et mye bedre liv og at sykehjem og sykehus kan bruke ressursene sine på andre pasienter. Historien er hentet fra den virkelige verdenen, men hvorfor får ikke alle med sammensatt legemiddelbruk det samme tilbudet som Hans?
TRENGER AVLASTNING. Langt over 300.000 mennesker jobber i helsetjenesten. Av dem er cirka 4.500 fastleger. Selv om fastlegene bare utgjør en drøy prosent av alle helsearbeidere, bestrider ingen at fastlegen er en bærebjelke i helsetilbudet til befolkningen. Fastlegen skal ha oversikt over hele sykdomshistorien til sine pasienter og over legemidlene de bruker. 
På tampen av fjoråret ble ny fastlegeforskrift sendt på høring. Reaksjonene fra legene lot ikke vente på seg, og fastlegene har sagt at «I sum er oppgavene uoverkommelige». Det er opplagt, slik også helseministeren har fastslått, at det trengs flere fastleger til å løse oppgavene. Men fastleger vokser ikke på trær, og det vil uansett være oppgaver de ikke rekker over.
Skal tilbudet til pasientene i primærhelsetjenesten holde den høye kvaliteten vi ønsker, er vi nødt til å se om annet helsepersonell kan avlaste fastlegene. Må fastlegene nødvendigvis gjøre hele jobben alene? Eller kan enkelte oppgaver overlates til noen av de 99 prosent andre i helsetjenesten? Når man vurderer disse spørsmålene, er det viktigste hensynet at fastlegen fortsatt må ha oversikt over all helsehjelp pasienten får, slik at hjelpen blir koordinert og helhetlig.
FEIL BEHANDLING. I det siste har vi lest flere artikler om alvorlig svikt i legemiddelbehandlingen i Norge. Nylig ble det kjent at «hver tredje eldre får medisin som kan være farlig».
I Legeforeningens tidsskrift kan vi lese at fra 20 til 80 prosent av legemiddelbrukerne ikke tar medisinene sine slik legen har forskrevet. Forskere ved Folkehelseinstituttet har nylig vist at nærmere 30.000 pasienter - på grunn av feil og misforståelser - bruker to varianter av de sterkt vanndannende medisinene benzodiazepin samtidig. Disse forskningsresultatene er lagt frem den siste måneden - dokumentasjonen av feil medisinbruk er overveldende.  
BEDRE LIVSKVALITET. Dette er også bakgrunnen for at helseministeren i forslaget til ny fastlegeforskrift vil at det årlig skal gjennomføres legemiddelgjennomganger for alle pasienter som bruker minst seks legemidler samtidig. Omkring 300.000 pasienter bruker mer enn fem legemidler.
Når man ser omfanget av problematisk og feil behandling med legemidler, er det all grunn til å omfavne dette tiltaket. Jevnlige revisjoner av legemiddelbruken vil åpenbart gi bedre livskvalitet for mange pasienter, og det vil spare samfunnet for store utgifter.
FARMASØYTENE. Vi forstår imidlertid fastlegenes bekymring for at tiden ikke stekker til. 300.000 legemiddelgjennomganger årlig, cirka 70 per fastlege, kommer på toppen av alt annet.
Spørsmålet blir da om det finnes andre helseprofesjoner som er kvalifisert til å avlaste legene og gjennomføre dette sårt tiltrengte tiltaket. For oss er det åpenbart at farmasøytene peker seg ut. De er eksperter på legemidler - og hvordan de virker. I apotekene finnes det 2.500 av dem. Hvis helseministeren lager en løsning der farmasøytene kan avlaste fastlegene med å gjøre legemiddelgjennomganger i samarbeid med legene, vil langt flere oppleve det samme som Hans: Bedre helse, bedre behandling, bedre livskvalitet og mindre behov for spesialiserte helsetjenester.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2012