Fastlegeforskriften: Et uforståelig politikerdiktat

Birger L.S. Koren, fastlege ved Idungården Legesenter, Trondheim
JEG ARBEIDER SOM fastlege i Trondheim sammen med tre andre leger og skriver dette for å belyse hva forslaget til ny fastlegeforskrift får å si for en fastlege som individ - ikke for fastlegene som gruppe. Jeg har vært ved legekontoret siden 1989 og fastlege fra 1993, og som de andre tre har jeg et listetak på 1550 pasienter.
Selv anser jeg meg som en gjennomsnittslege med arbeidsuke mellom 45-50 timer og har hittil trivdes godt med det. På senteret har vi til sammen 40-50 ledige konsultasjonstimer daglig for å ta oss av dem som har behov for å komme inn til lege samme dag. På grunn av alder er jeg fritatt for legevaktsplikt, men som de andre legene ved senteret drar jeg på hjemmebesøk ved behov. Jeg har kommunal bistilling etter avtale med Trondheim kommune.
DYSTRE UTSIKTER. Da forslaget til ny fastlegeforskrift ble offentliggjort, leste jeg det med interesse og syntes innledningsvis at det ikke så ille ut. Men etter hvert som jeg kom «utover» i forskriften, ble jeg mer og mer skeptisk - etter hvert redd. Skeptisk fordi mengden nye pålagte arbeidsoppgaver øker uten at noe blir tatt vekk. Redd ble jeg da jeg kom til de kommunale sanksjonsmulighetene som gir kommunen mulighet til å straffe oss økonomisk. Med kommende krav som det blir umulig å innfri - kombinert med mulighet for å bli straffet økonomisk om de ikke innfris - sier det seg selv at fremtiden ikke ser lys ut.
Etter at Nav-reformen ble satt ut i livet, har det medført flere møter med krav om at jeg som fastlege skal delta. Gjennomsnittlig har Nav-reformen redusert konsultasjonsmulighetene mine med mellom fire og tolv per uke - til tross for at de fleste møtene holdes på mitt kontor. Dersom forskriften settes ut i livet, må jeg redusere ytterligere på antallet konsultasjoner. Hvordan tilgjengeligheten da kan økes uten at arbeidstiden utvides betraktelig, er for meg en gåte. Nå tenker dere kanskje at jeg burde redusere listestørrelsen min, men i forskriften legges det opp til at kommunen kan kreve at en har en liste på minimum 1500 personer.
ELENDIG TILGJENGELIGHET. Når det gjelder krav om tilbud om vanlig time i løpet fem dager, har jeg problemer med å skjønne rasjonalet. Hvorfor akkurat fem dager? At ventetiden for ordinære timeavtaler ikke skal være for lang, har jeg ingen problemer med å skjønne, men at akkurat fem dager skal være løsningen, har jeg problemer med å fatte. Hvordan det skal kontrolleres, skjønner jeg ikke.
Det er ingen problemer forbundet med helt å bli kvitt målbar ventetid: Man kan stryke alle forhåndsbestilte timer. Man blir kvitt ventetiden, men det sier ingenting om tilgjengelighet. Eksempelvis kan jeg da ha ti konsultasjoner uten ventetid daglig i stedet for de 20-25 jeg har i dag. Da med krav om at de som vil inn, må kontakte legesenteret samme dag. De som ikke kommer inn, må da kontakte legevakt. Altså ingen ventetid, men elendig tilgjengelighet.
Jeg har cirka 7-14 dagers offisiell ventetid på ordinær time, men innenfor dette har jeg hver dag tre uoffisielle konsultasjonstimer som skal effektueres ved spesielle behov. I utgangspunktet har jeg disse bufferne for å ta inn eventuelle forsinkelser, men de kan brukes i påkommende tilfeller. Disse timene kan ikke kontrolleres ved en eventuell kontroll som har til hensikt å avsløre lengre ventetid enn fem dager, men de er der like fullt.
BAKLENGSFORSLAG. Det neste punktet jeg setter spørsmålstegn ved, er kravet om at 80 prosent av telefonoppringninger skal besvares i løpet av to minutter. Det er en kjensgjerning at ventetiden på å få kontakt ved mange legesentre, er for lang, og jeg tror de fleste av oss arbeider for å bedre tilgjengeligheten kontinuerlig. Flere og flere har innført kommunikasjonsmuligheter via sms. Dette er tidsbesparende og gir mindre risiko for misforståelser. Selv om også andre kontaktmuligheter nevnes i forskriften, er kravet ene og alene knyttet til telefontilgjengelighet. Å sette et slikt begrenset krav, er etter min mening å gå baklengs inn i fremtiden.
Når det gjelder krav om kontakt med pasienter som selv ikke kontakter lege, lurer jeg på hvordan dette er tenkt iverksatt. I dag finnes det ikke et tilgjengelig dataverktøy som finner disse pasientene.  Det får så være, men en pasientliste er ikke statisk. Folk bytter lege.
Skal det være noe krav forbundet med hvor lenge en skal være tilsluttet en liste før en skal ha denne rettigheten? 14 dager, én måned - eller ett år? 
POLITIKERDIKTAT. Sanksjonsmulighetene er det som virkelig har gjort meg redd. Å kunne bli straffet for ikke å følge et strikt regelverk uten annet enn en «utsettende» mulighet, har jeg problemer med å svelge. Konsekvensene av eventuelle sanksjoner er uoversiktlige. I verste fall kan hele legesentre rammes og eventuelt få store problemer med driften - da den økonomiske forutsigbarheten man er avhengig av for å kunne drive, kan forsvinne.
Det siste punktet jeg vil ta opp, er politisk ideologi. Arbeiderpartiet skal ha mye av æren for arbeidsmiljøloven. Undersøkelser i regi av denne har entydig vist at medbestemmelse i forhold til egen arbeidssituasjon gir økt trivsel på arbeidsplassen.
Jeg skjønner derfor lite av behovet for et rent politikerdiktat fra et parti som kaller seg et arbeiderparti - et diktat som fratar muligheten til å bestemme over egen arbeidssituasjon. Et diktat som i beste fall vil virke negativt på trivselen til den som skal utøve fastlegeyrket. Et diktat som ikke kan ha rot i noen politisk ideologi fra noe parti representert på Stortinget. Til sist et diktat som viser at forfatterne umulig kan ha noe forhold til det å arbeide som fastlege i dag.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2012