Kan kappe behandlingstiden betydelig

Det er blant funnene i doktoravhandlingen til Lars Breivik, som 17. januar disputerer for ph.d.- graden ved Universitetet i Bergen (UiB) med denne avhandlingen:
”Protective Conditioning of the Heart via Akt Dependent RISK Signaling - Insulin, BNP and IPC effluent as therapies against lethal reperfusion injury”.
Korte sykluser best
Lars Breivik, som fra før har en mastergrad i molekylærbiologi fra UiB, har forsket på nye måter å beskytte hjertet på. Gjennom eksperimentelle rotteforsøk studerte han nye behandlingsregimer for reduksjon av hjerteinfarkt.

Han fant blant annet ut at behandlingstiden ved reperfusjon kan reduseres ved å gi den i korte sykluser istedenfor i kontinuerlig infusjon.
Ved et hjerteinfarkt vil blodtilførselen til deler av hjertet blokkeres (iskemi) og det rammede vevet vil dø dersom ikke blodforsyningen gjenåpnes (reperfusjon).
– Paradoksalt nok fører denne nødvendige behandlingen til en økning i den totale infarktstørrelsen, ved at reperfusjonen i seg selv forårsaker celledød. Eksperimentelt er det flere behandlinger som reduserer omfanget av reperfusjonsskader, men få har vist klinisk effekt, sier Breivik.

I anledning disputasen gjør han et poeng av at lavere infarktstørrelse vil øke langtidsoverlevelsen og redusere sannsynligheten for hjertesvikt.
Tre aktuelle metoder
Den mest kjente og effektive behandlingsmetoden er iskemisk prekondisjonering (IPC). Da stenges oksygentilførselen til hjertet i korte, ikke-skadelige sykluser rett før hovediskemien.

Han forklarer at under IPC skiller hjertet ut molekyler som initierer protektive signalveier i cellene.

– Behandlingsmetoder som må utføres før iskemi, kan brukes ved planlagte operasjoner, men ved hjerteinfarkt må behandlingene gis ved reperfusjon, framholder han.
Breivik samlet den koronare gjennomstrømmning (effluatet) som passerte gjennom isolerte rottehjerter under IPC og ga det til nye hjerter ved reperfusjon. Han slår fast at dette var like beskyttende som pre-iskemisk behandling.

I tillegg har han karakterisert de protektive molekylene i effluatet og kartlagt hvordan de aktiverer intracellulære signalveier. Å identifisere nye molekyler som reduserer reperfusjonsskader vil, ifølge doktoranden, ha et stort klinisk potensial for behandling av hjerteinfarkt.
Aktiverte signalprotein
I tillegg til det iskemiske effluatet har han også studert to andre reperfusjonsbehandlinger i sin doktorgrad; insulin og BNP. For alle tre metodene viste han at behandlingstiden kan reduseres med 70 prosent uten å tape effekt, ved å gi dem i korte sykluser istedenfor i kontinuerlig infusjon.
Alle behandlingsmåtene aktiverte proteinkinasen Akt, et av de viktigste signalproteinene for bekjempelse av reperfusjonsskader.

Han understreker at det er nødvendig med mer forskning for å bestemme hvorfor den sykliske behandlingen er like effektiv som lengre kontinuerlig behandling.