Handlekraftig forhandler
- Jeg er glad jeg ikke har pollenallergi, sier Anne Kjersti Befring. Det er langt mellom pusterommene for Legeforeningens forhandlingsdirektør i disse dager.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Det har ikke vært fred å få i Legeforeningens forhandlings- og helserettsavdeling siden Anne Kjersti Befring overtok styringen i fjor høst. Da ble hun bokstavelig talt kastet inn i jobben, og siden har det vært fullt trykk:
- Folk løper i gangene, sier Anne Kjersti Befring fornøyd, og skynder seg å legge til at hun setter stor pris på sine dyktige medarbeidere.
- Dette er ikke noe «one woman-show», sier direktøren, som i løpet av sitt første halvår i sjefsstolen har omorganisert avdelingen, forhandlet ny spesialist-avtale, forberedt arbeidsrettssak og mekling, og igangsatt flere større prosjekter. Ett av dem godt timet i forhold til årets forhandlinger: Legeforeningen vil en gang for alle finne frem til eksakte tall på hvor mye legene tjener.
Arbeidsgiverforeningen Navo prøvde seg nylig på det samme, men de tallene har Befring for lengst forkastet: - Det som står om legelønninger i mediene, er som regel feil - eller i beste fall unyansert, fastslår forhandlingsdirektøren.
Hovedmotstanderen
Det er ikke bare i tallfortolkning Legeforeningen og Navo står langt fra hverandre. Fjoråret var preget av gjensidige beskyldninger om falsk spill og hemmelige forhandlingsprotokoller; bruduljer som blant annet førte til at Befrings forgjenger gikk fra stillingen som forhandlingsdirektør. - Vi tar klart avstand fra de metodene som ble brukt. Klimaet er nå, både lokalt og sentralt, preget av at det har vært vanskelige forhandlingsløp i flere år, sier Befring. At årets runde på vegne av landets 9000 sykehusleger kan bli beintøff, er hun ikke i tvil om. - Forhandlinger bør bygge på tillit og likeverdighet. Dette er særlig viktig når det er sterke interessemotsetninger. Nå er klimaet preget av mistenksomhet, og det er beklagelig. - Vi er forberedt på at dette kan ende med streik. Det ble brudd i forhandlingene sist mandag - og partene skal møtes hos meklingsmannen i slutten av måneden. - Gruer du deg? - Jeg er spent, men ser frem til å arbeide videre med prosessen. Fit for fight
Krefter og overskudd til å gyve løs på oppgavene henter Anne Kjersti Befring blant annet på treningssenteret på Bekkestua. Der kan hun påtreffes mens hun pusher vekter opptil flere ganger i uken, ofte med president Torunn Janbu ved sin side. - Vi presser oss hardt når vi får tid til å trene, løfter tungt og sykler hardt - det hender også at vi får ideer mens vi holder på. Jeg setter pris på den gode samhandlingen internt - også med presidenten. Vi snakker åpent og direkte med hverandre. Det blir mye fag, men også en del prat om barna våre. - For første gang i historien er Legeforeningens toppledelse kvinnedominert. Hvilken betydning har det når man går inn i forhandlingsrommet? - Det blir muligens en annen dynamikk. Kvinner er ofte bedre på mellommenneskelige forhold og på å lese situasjoner. Disse egenskapene er nyttige å ha med seg inn i forhandlinger. - Er det også snakk om å tie mer enn man taler? - Ja, i forhandlinger er jeg ikke av den snakkesalige sorten, men bruker tid på å lytte - og gruble. Det er også viktig med respekt for motparter og ikke å bli for sta eller retthaversk. Selv om du vet at du har rett, kan veien mot et godt resultat være å la andre få rett. Så diplomatisk har ikke forhandlingsdirektøren definitivt ikke vært bestandig, men så er da også forhandlingsevnene finslipt gjennom hele livet. Lensmannsbetjent
Som den mellomste i en søskenflokk på tre var det mange forhandlinger på hjemmebane i oppveksten i Universitetstjenestemennenes borettslag i Bærum. - Foreldrene mine var nok forut for sin tid og tok oss alltid alvor, sier Anne Kjersti Befring, som er datter av spesialpedagogikkens «grand old man», professor Edvard Befring. - Jeg har alltid hatt en god coach i far. Men da jeg kom hjem og sa jeg ville studere jus, var hans første reaksjon: «Det blir altfor kjedelig for deg». Han var rask med å tilføye: «Om du er sikker på jussen, så støtter jeg deg selvsagt». Selv sørget Anne Kjersti Befring for å få med seg mer enn sin laud fra jusstudiet. Som 23-åring hadde hun sommerjobb som lensmannsbetjent i farens hjembygd Jølster, der hun fikk bruk for både forhandlingsevner og handlekraft når hun alene på vakt i tre politidistrikter måtte ordne opp med så vel nordfjordinger i nevekamp som fyllekjørere bak rattet. - Jeg blir ofte fremstilt som uredd, men enkelte ganger var jeg ikke spesielt høy i hatten. I noen situasjoner er det ikke tvil om at uniform har noe for seg. Hektet på helsejuss
En karriere i politiet var en av flere muligheter hun holdt åpen som nyutdannet jurist, men hun lot råd fra tungvekterne i faget bli avgjørende: - Både Kristian Andenæs og Anders Brathom rådet meg til først å skaffe meg erfaring fra forvaltningen. Så jeg søkte og fikk jobb i Helsedirektoratet mens Torbjørn Mork var helsedirektør - og det ble min bane. Jeg ble hektet på helserett, sier Befring, som i dag regnes som en av våre fremste eksperter på feltet. Som juridisk leder i Helsedepartementet har hun hatt ansvar for mye av det som nå er gjeldende lovgivning på området. Hun ledet arbeidet med helsepersonelloven. Det var i denne perioden Legeforeningens folk for alvor ble oppmerksomme på Anne Kjersti Befring, og i 1998 sørget for at hun ble hentet til jobben som seksjonssjef for privat praksis og helserett i Legeforeningen. - Hadde du betenkeligheter med å gå til en interesseorganisasjon etter å ha sittet sentralt i lovarbeidet i departementet? - Jeg tenkte meg nøye om, men opplevde Legeforeningen som en viktig og tung helsepolitisk aktør som ønsket å styrke sin kompetanse innen helseretten. Det lokket også å få arbeide med viktige reformer som spesialistavtalereformen og fastlegeordningen. Klar tale
Hun trives i Legeforeningen - til tross for enkelte utfordringer den første tiden. - Jeg har jobbet for å få forståelse for at jurister er like spesialisert som legene, og det tok litt tid å forstå at når de snakket om kolleger, mente de ikke oss som jobbet på samme sted. De mente alle leger i hele Norge. Enkelte ganger kan imidlertid forståelsen sitte langt inne, innrømmer hun: - Når jeg har vært på det mest irriterte, har jeg tenkt at her holder det ikke med vanlig pedagogikk. Her må du være spesialpedagog, ler Anne Kjersti Befring. Etter åtte år i Legeforeningen nyter hun stor respekt, ikke minst blant leger hun har forhandlet med - og for - og leger hun har bistått i harde stormer. - Å være lege er et risikoyrke, og de granskes mer enn noen andre faggrupper. Mediene er ofte en større påkjenning enn trusselen om reaksjoner. Det som kommer frem, kan være svært urimelig og ensidig. Som når en lege har gjort sitt beste, men likevel mister en pasient, og så blir det fullt medietrykk og kanskje til og med en politianmeldelse. Da skal vi være der og støtte, sier Anne Kjersti Befring. Når dilemmaet mellom juss og etikk blir akutt på operasjonssalen, skjer det også at hun får leger i villrede på tråden: «Hva gjør du når en pasient nekter blodoverføring, samtidig som den visse død venter hvis hun ikke får det?» - Gi blod! Vi tar saken, svarer Anne Kjersti Befring da. Hittil har det ikke blitt noen sak av slikt. Analyserer og sorterer
I det hele tatt er Anne Kjersti Befring en dame å ta med seg i «krigen» - eller når livet har floket seg til og du strever for å finne veien videre. - Jeg har ofte hørt at evnen til analyse og strategisk tenking også blir brukt i privatlivet. Men selv om jeg ofte blir kalt en hjelper - har også jeg stått overfor utfordringer jeg ikke har ant hvordan jeg skulle løse. Da er det viktig med noen i omgivelsene som minner deg på å sortere og sette ting i perspektiv. Det er en teknikk jeg bruker i mange sammenhenger. Når ting blir vanskelig, må man prøve å løfte blikket og ta en ting ad gangen. - Jeg finner som regel veier ut, og har en tro på at ting løser seg. Jeg er vel nesten litt naiv der, sier Anne Kjersti Befring. Troen på at det finnes en løsning, kan uansett være god å ha når Legeforeningen tar all tid - også fritid. Forhandlingsdirektøren har ett mål helt klart for seg: - Jeg skal ha mer tid til mine tre jenter på 2, 12 og snart 17 år, og kommer til å få det til. Årets ferieforhandlinger med de to eldste på 12 og 17 er allerede sluttført, med det resultat at det også i år blir tidlig ferie for hele familien. Da må alle andre forhandlingsforløp være i boks. Det gleder jeg meg til, avslutter Anne Kjersti Befring. Opphav:
Det er ikke bare i tallfortolkning Legeforeningen og Navo står langt fra hverandre. Fjoråret var preget av gjensidige beskyldninger om falsk spill og hemmelige forhandlingsprotokoller; bruduljer som blant annet førte til at Befrings forgjenger gikk fra stillingen som forhandlingsdirektør. - Vi tar klart avstand fra de metodene som ble brukt. Klimaet er nå, både lokalt og sentralt, preget av at det har vært vanskelige forhandlingsløp i flere år, sier Befring. At årets runde på vegne av landets 9000 sykehusleger kan bli beintøff, er hun ikke i tvil om. - Forhandlinger bør bygge på tillit og likeverdighet. Dette er særlig viktig når det er sterke interessemotsetninger. Nå er klimaet preget av mistenksomhet, og det er beklagelig. - Vi er forberedt på at dette kan ende med streik. Det ble brudd i forhandlingene sist mandag - og partene skal møtes hos meklingsmannen i slutten av måneden. - Gruer du deg? - Jeg er spent, men ser frem til å arbeide videre med prosessen. Fit for fight
Krefter og overskudd til å gyve løs på oppgavene henter Anne Kjersti Befring blant annet på treningssenteret på Bekkestua. Der kan hun påtreffes mens hun pusher vekter opptil flere ganger i uken, ofte med president Torunn Janbu ved sin side. - Vi presser oss hardt når vi får tid til å trene, løfter tungt og sykler hardt - det hender også at vi får ideer mens vi holder på. Jeg setter pris på den gode samhandlingen internt - også med presidenten. Vi snakker åpent og direkte med hverandre. Det blir mye fag, men også en del prat om barna våre. - For første gang i historien er Legeforeningens toppledelse kvinnedominert. Hvilken betydning har det når man går inn i forhandlingsrommet? - Det blir muligens en annen dynamikk. Kvinner er ofte bedre på mellommenneskelige forhold og på å lese situasjoner. Disse egenskapene er nyttige å ha med seg inn i forhandlinger. - Er det også snakk om å tie mer enn man taler? - Ja, i forhandlinger er jeg ikke av den snakkesalige sorten, men bruker tid på å lytte - og gruble. Det er også viktig med respekt for motparter og ikke å bli for sta eller retthaversk. Selv om du vet at du har rett, kan veien mot et godt resultat være å la andre få rett. Så diplomatisk har ikke forhandlingsdirektøren definitivt ikke vært bestandig, men så er da også forhandlingsevnene finslipt gjennom hele livet. Lensmannsbetjent
Som den mellomste i en søskenflokk på tre var det mange forhandlinger på hjemmebane i oppveksten i Universitetstjenestemennenes borettslag i Bærum. - Foreldrene mine var nok forut for sin tid og tok oss alltid alvor, sier Anne Kjersti Befring, som er datter av spesialpedagogikkens «grand old man», professor Edvard Befring. - Jeg har alltid hatt en god coach i far. Men da jeg kom hjem og sa jeg ville studere jus, var hans første reaksjon: «Det blir altfor kjedelig for deg». Han var rask med å tilføye: «Om du er sikker på jussen, så støtter jeg deg selvsagt». Selv sørget Anne Kjersti Befring for å få med seg mer enn sin laud fra jusstudiet. Som 23-åring hadde hun sommerjobb som lensmannsbetjent i farens hjembygd Jølster, der hun fikk bruk for både forhandlingsevner og handlekraft når hun alene på vakt i tre politidistrikter måtte ordne opp med så vel nordfjordinger i nevekamp som fyllekjørere bak rattet. - Jeg blir ofte fremstilt som uredd, men enkelte ganger var jeg ikke spesielt høy i hatten. I noen situasjoner er det ikke tvil om at uniform har noe for seg. Hektet på helsejuss
En karriere i politiet var en av flere muligheter hun holdt åpen som nyutdannet jurist, men hun lot råd fra tungvekterne i faget bli avgjørende: - Både Kristian Andenæs og Anders Brathom rådet meg til først å skaffe meg erfaring fra forvaltningen. Så jeg søkte og fikk jobb i Helsedirektoratet mens Torbjørn Mork var helsedirektør - og det ble min bane. Jeg ble hektet på helserett, sier Befring, som i dag regnes som en av våre fremste eksperter på feltet. Som juridisk leder i Helsedepartementet har hun hatt ansvar for mye av det som nå er gjeldende lovgivning på området. Hun ledet arbeidet med helsepersonelloven. Det var i denne perioden Legeforeningens folk for alvor ble oppmerksomme på Anne Kjersti Befring, og i 1998 sørget for at hun ble hentet til jobben som seksjonssjef for privat praksis og helserett i Legeforeningen. - Hadde du betenkeligheter med å gå til en interesseorganisasjon etter å ha sittet sentralt i lovarbeidet i departementet? - Jeg tenkte meg nøye om, men opplevde Legeforeningen som en viktig og tung helsepolitisk aktør som ønsket å styrke sin kompetanse innen helseretten. Det lokket også å få arbeide med viktige reformer som spesialistavtalereformen og fastlegeordningen. Klar tale
Hun trives i Legeforeningen - til tross for enkelte utfordringer den første tiden. - Jeg har jobbet for å få forståelse for at jurister er like spesialisert som legene, og det tok litt tid å forstå at når de snakket om kolleger, mente de ikke oss som jobbet på samme sted. De mente alle leger i hele Norge. Enkelte ganger kan imidlertid forståelsen sitte langt inne, innrømmer hun: - Når jeg har vært på det mest irriterte, har jeg tenkt at her holder det ikke med vanlig pedagogikk. Her må du være spesialpedagog, ler Anne Kjersti Befring. Etter åtte år i Legeforeningen nyter hun stor respekt, ikke minst blant leger hun har forhandlet med - og for - og leger hun har bistått i harde stormer. - Å være lege er et risikoyrke, og de granskes mer enn noen andre faggrupper. Mediene er ofte en større påkjenning enn trusselen om reaksjoner. Det som kommer frem, kan være svært urimelig og ensidig. Som når en lege har gjort sitt beste, men likevel mister en pasient, og så blir det fullt medietrykk og kanskje til og med en politianmeldelse. Da skal vi være der og støtte, sier Anne Kjersti Befring. Når dilemmaet mellom juss og etikk blir akutt på operasjonssalen, skjer det også at hun får leger i villrede på tråden: «Hva gjør du når en pasient nekter blodoverføring, samtidig som den visse død venter hvis hun ikke får det?» - Gi blod! Vi tar saken, svarer Anne Kjersti Befring da. Hittil har det ikke blitt noen sak av slikt. Analyserer og sorterer
I det hele tatt er Anne Kjersti Befring en dame å ta med seg i «krigen» - eller når livet har floket seg til og du strever for å finne veien videre. - Jeg har ofte hørt at evnen til analyse og strategisk tenking også blir brukt i privatlivet. Men selv om jeg ofte blir kalt en hjelper - har også jeg stått overfor utfordringer jeg ikke har ant hvordan jeg skulle løse. Da er det viktig med noen i omgivelsene som minner deg på å sortere og sette ting i perspektiv. Det er en teknikk jeg bruker i mange sammenhenger. Når ting blir vanskelig, må man prøve å løfte blikket og ta en ting ad gangen. - Jeg finner som regel veier ut, og har en tro på at ting løser seg. Jeg er vel nesten litt naiv der, sier Anne Kjersti Befring. Troen på at det finnes en løsning, kan uansett være god å ha når Legeforeningen tar all tid - også fritid. Forhandlingsdirektøren har ett mål helt klart for seg: - Jeg skal ha mer tid til mine tre jenter på 2, 12 og snart 17 år, og kommer til å få det til. Årets ferieforhandlinger med de to eldste på 12 og 17 er allerede sluttført, med det resultat at det også i år blir tidlig ferie for hele familien. Da må alle andre forhandlingsforløp være i boks. Det gleder jeg meg til, avslutter Anne Kjersti Befring. Opphav:
| Anne Kjersti Befring Født: I Oslo i 1962 Sivilstand: Gift, tre barn på 17, 12 og 2 år. Utdanning: Historie grunnfag, psykologi grunnfag. Cand. jur. Advokatbevilling. Stilling: Direktør for forhandlings- og helserettsavdelingen i Legeforeningen. Aktualitet: Ansvarlig for årets forhandlinger for landets leger. |
Dagens Medisin 09/06
Sidsel Hjelme
