Legers arbeidsvilkår er pasientenes sak

Jeg har jobbet som lege i det offentlige helsevesenet i over 13 år. Med en far som også var lege i samme system, har jeg fulgt utviklingen i helsevesenet – også legers arbeidsvilkår - gjennom et helt liv. Mitt erfaringsgrunnlag bygger dermed på både egne og andres mangeårige erfaringer – og har gitt meg et nært innblikk i hvordan helsevesenet har utviklet seg. Et par år har jeg også fungert som tillitsvalgt for yngre leger i spesialisering.

Gjennom disse årene har jeg lest mange debattinnlegg om tilstanden i norsk helsevesen. Jeg har gjort meg mange tanker, men aldri tidligere deltatt i den offentlige debatten. Jobben, sammen med eneansvaret for to barn, har vært tidkrevende nok. Innlegget til Knut Fredrik Thorne i Dagens Medisin 2. oktober 2025 med synspunkter på legers arbeidsbetingelser og fremstilling av leger og pasienter som motstridende interessegrupper, kan ikke stå uimotsagt.

Når leger slutter, rammer det pasientene

Thorne hevder at utfordringene i helsevesenet ikke løses ved å «gi legene enda bedre vilkår». Jeg mener tvert imot at gode arbeidsvilkår er en forutsetning for pasientbehandling. Når leger slutter i sykehusene, eller velger bort yrket før de i det hele tatt begynner, rammer det pasientene direkte.

Thorne skriver videre at «hver krone som går til høyere legelønn og bedre arbeidsvilkår, er en krone som ikke går til pasientbehandling, nye medisiner eller bedre utstyr». Tilsynelatende virker dette logisk i et kortsiktig perspektiv, men på lengre sikt er regnestykket annerledes. Motiverte leger med erfaring, med arbeidsvilkår som ikke sliter dem ut og som får bruke tiden sin på pasienter, gir mer målrettet diagnostikk og behandling. Uhensiktsmessige tiltak reduseres, og både økonomiske og menneskelige ressurser spares. På sikt er det derfor sannsynlig at bedre arbeidsvilkår gir netto gevinst – ikke økte kostnader – for både pasientene og samfunnet.

Gode vilkår?

Thorne antyder at leger allerede har svært gode vilkår, spesielt lønnsmessig. La oss se på tallene: Grunnlønn for nyutdannede leger ligger på rundt 650 000 kroner (Legeforeningen), altså under gjennomsnittslønnen i Norge på 705 000 kroner (SSB). Dette etter seks år med krevende studier. At pålagt overtid som påløper både gjennom vaktplan og vakante vakter utløser overtidsbetaling kan umulig vekke oppsikt. Lønnen stiger med erfaring som for de fleste andre grupper og også for leger, men holder seg på nivå med andre offentlig ansatte akademikere, som eksempelvis jurister. Det er derfor neppe legelønningene som gjør at Norge har et «dyrt helsevesen».

Og hvilke «fantastiske vilkår» er det ellers snakk om? Lange døgnvakter på 14–24 timer? Manglende helgetillegg? Arbeid på julaften, i påsken og på 17. mai? Unntak fra arbeidsmiljølovens vernebestemmelser? År med pendling borte fra familie for å oppfylle krav til spesialisering? Køen av nyutdannede leger som venter på LIS1-stilling i midlertidige «ventejobber»? Økende tid foran datasystemer som ofte ikke virker etter hensikten, og tilsvarende mindre tid med pasientene? Nedbemanning av støttepersonell som gir enda mer papirarbeid? Jeg ser ikke de «fantastiske» betingelsene Thorne antyder. Det eneste privilegiet vi har, er at vi fortsatt får bruke kunnskapen vår til å hjelpe syke mennesker – og det er nettopp det som holder mange av oss i yrket.

Leger tar ansvar

Thorne skriver at når lærere, politibetjenter og sykepleiere strekker seg ekstra, kaller vi det ansvar – ikke utbytting. Når Legeforeningen kritiserer at leger jobber mye utover avtalt tid, tolker han dette som mangel på ansvar. Men her bommer han. Leger strekker seg allerede langt utover det som kan kalles en normal arbeidsbelastning gjennom overtidsarbeid som er avtalt med arbeidsgiver (vaktordninger og vakansvakter), noe som kan gi arbeidsuker 50–60 timer. I ferieperioder fylles kalenderen med ekstra vakter som gjør at ferien blir mer restitusjon enn avkobling. Mange leger jobber også langt utover avtalt arbeidstid for å få unna oppgaver uten at dette gir uttelling på lønnsslippen. Undervisning og faglig oppdatering skjer ofte på fritiden. Alt dette til pasientenes beste. Å antyde at leger ikke tar ansvar, er derfor både urimelig og provoserende.

Thorne avslutter med at Norge har en av verdens beste helsetjenester, og at vi ikke kan gi alle yrkesgrupper alt de ønsker. Det er selvsagt riktig at vi må prioritere fellesskapets ressurser. Men leger ber ikke om «alt vi ønsker». Vi ber om et arbeidsliv der det er mulig å stå i jobben over tid – uten å slite seg ut eller vende ryggen til yrket - og samtidig ha et normalt familieliv.

Vi har i årevis kompensert for politikernes helseløfter som ikke følges opp med ressurser. Men det går ikke lenger å løpe fortere. Selv om vi føler et sterkt ansvar for pasientene, har vi også ansvar for oss selv og familiene våre. Som i flyets sikkerhetsdemonstrasjon gjelder det samme her: Vi må ta på oss vår egen oksygenmaske først – ellers klarer vi til slutt ikke å hjelpe pasientene heller.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Legeforeningen maler fanden på veggen

Når gratisarbeid og skippertak blir normaltilstanden, er det ikke dugnad

Thorne bommer på målet