Fleksibelt arbeidsliv – for hvem?

I disse dager er to år siden #legermåleve ble en kampanje som engasjerte stort, også utenfor legenes fellesskap. Oppmerksomheten ble rettet mot legers store arbeidsbelastning og opplevelse av å ikke strekke til, hverken i jobb eller i livet. Flere leger fortalte historier om hvordan dette gikk utover egen helse og forsvarligheten på jobb. Men også sykehusleger har lovfestet rett på forsvarlig arbeidsforhold – tross behovet for å bemanne en døgnåpen helsetjeneste.

I kjølvannet av #legermåleve har vi opplevd en økt interesse for å lytte til legene og å gjøre arbeidsforholdene bedre. Alle er enige om at sykehusene må være et attraktivt sted å jobbe, og legene og arbeidsgiver har fått en større felles virkelighetsforståelse. Spekter og Legeforeningen har sammen også laget en veileder om forsvarlighet i arbeidstidsordninger for leger i sykehus.

Derfor er det både overraskende og skuffende at Spekters løsning på rekrutteringsutfordringene i sykehus og vaktlinjer som mangler leger, er å gjøre om på beregning av overtidstidstimer til nettotelling av timer på uforutsette vakter, slik at den planlagte arbeidstiden fortløpende kan endres etter arbeidsgivers behov. Dermed kan leger pålegges lange vakter, med uforutsett arbeid langt utover arbeidsmiljølovens begrensninger om overtid. Et eksempel vi har sett er at tre vakante nattevakter som utgjør 36 timer uforutsett arbeid en uke bare utgjør 8,25 timer beregnet overtid. For når nødvendig hviletid trekkes fra vakansvaktens lengde så blir matematikken annerledes. Konsekvens? Legers arbeidshverdag blir som en runde «Joker Nord» - med minimalt med vern og forutsigbarhet. Det er en fullstendig urimelig inngripen i legers fritid.

Et legeliv må ha plass til å både være lege og å ha et liv

For leger er også mennesker. Vi ønsker å hente i barnehagen. Vi vil spise middag med familien og møte venner. Vi vil kunne reise bort med de vi er glade i. Vi vil være venner, foreldre, barn, kjærester, tanter og onkler. Vi vil være ut i dagslys, trene, være med på fotballtrening og lese bok for barna våre – i hvert fall innimellom. Og vi vil kunne få lov til å planlegge å gjøre ingenting. For å ta vare på oss selv, slik at vi også kan ta vare på pasientene våre. For vi vil gjerne også være leger. Vi vil møte pasienter, samarbeide med kollegaer og drive faget fremover. Vi vil delta i diskusjoner om hvordan vi kan gjøre pasientbehandlingen bedre. Og vi vil lære bort det vi kan til nye kollegaer.

Dersom Spekters forståelse av hvordan arbeidstid kan endres blir den nye praksisen, så er jeg redd for at enda flere leger ønsker å slutte i sykehusene. Parallellen til brettspillet Monopol er slående; «Deres hus og hoteller brenner, de har ikke brannforsikring, rykk tilbake til start». Problemet er bare at vi rykker ikke bare tilbake til start. Også spillets regler endres. Tilbake til rammer for et arbeidsliv som hører til lenge før fagforeningene ble etablert.

Aldri har det vært viktigere med et organisert arbeidsliv. Men stram økonomi fører stadig til at tariff- eller lovbestemte rettigheter for ansatte utfordres. I vinter hørte jeg FpU-leder Sime Velle si i en debatt hos Akademikerne at han ønsket å kjempe for et arbeidsliv hvor man ikke trenger å være organisert, men hvor hver og en kan inngå en avtale med sin arbeidsgiver som begge forholder seg til. Det er skremmende historieløst. Det er det organiserte arbeidslivet, med fagforeningene i front, som har gitt oss rettigheter vi i dag tar for gitt. Og det er når vi står sammen at vi med trygghet kan stå opp for de rettighetene.

Et arbeidsliv for fremtiden?

Spekters tolkning av overtid kan vi ikke akseptere, og Legeforeningen har nå bedt arbeidsretten om å avklare om leger skal ha et arbeidsliv som også inneholder vern for ansatte. Det er trist. For en sliten lege, er en farlig lege. Men enda tristere er det at løsningen arbeidsgivere tyr til for å løse bemanningsutfordringer, er å pålegge leger mer ugunstig arbeidstid og mindre forutsigbarhet. Med en modell som særlig treffer de unge legene med tilstedevakt på sykehuset. De som opplever minst autonomi, minst fleksibilitet, minst fremtidshåp og mest ubalanse mellom jobb og fritid. Og som vi allerede sliter med å beholde og rekruttere. For det er stadig flere som blir slitne. Erfarne sykehusleger gir seg. Ubesatte LIS-stillinger er et økende problem – dekket opp av LIS1-ventere som opplever at den eneste billetten til en LIS1-stilling er lønnet arbeid som lege.

Arbeidsgiver og Legeforeningen legger åpenbart ikke det samme i ordet "fleksibilitet". Likevel – et arbeidsliv der det kun er arbeidsgivers tolkning av fleksibilitet som skal være førende, er ikke løsningen for å beholde og rekruttere leger til sykehusene. Det er jeg overbevist om.

Vi forventer ikke mer enn et arbeidsliv som har plass til oss. Som anerkjenner både legen og mennesket hver av oss er, og som ikke tar oss for gitt, men viser oss at vi er ønsket og legger til rette for at vi kan bruke kompetansen vår.

For en ting er i hvert fall helt sikkert: Skal vi kunne beholde kanskje verdens beste helsetjeneste, må noen ønske å jobbe i den. Det gjør man ikke ved å skape enda mer usikkerhet i hverdagen til de som får hjulene til å gå rundt.