Sykehusene får oppmerksomheten, kommunene ansvaret, brukerne kaoset

Helsepolitikken i Norge er i ferd med å miste av syne det viktigste: menneskene som lever livene sine med langvarige og sammensatte helseutfordringer.

Samtidig som stadig flere trenger tjenester som henger sammen over tid, retter politikken seg mot sykehusstruktur, ventelister og spesialistbehandling. Det er viktige spørsmål, men de treffer ikke kjernen i fremtidens utfordringer.

For mennesker med kroniske sykdommer er det ikke bare spesialistbehandling som avgjør livskvaliteten. Det er hvordan hverdagen fungerer: om skolen, helsestasjonen, barnevernet, NAV og arbeidsgiver forstår brukerens viktigste behov og snakker sammen, og om fastlegen har tid og kommunen kompetanse og kapasitet til å gi helhetlige tjenester. Det er i kommunene – ikke på sykehusene – livene våre leves hver dag.

Likevel utformes helsepolitikken som om sykehuset fortsatt er navet i alt. Det er det ikke lenger.

Møter ikke dagens behov

Utviklingen er tydelig: Flere lever med diabetes, KOLS, psykiske lidelser, nevrologiske tilstander, kreft og andre kronisk sykdommer og funksjonsnedsettelser. Dette er ikke diagnoser som «behandles ferdig» på sykehus. De krever tverrfaglighet, hverdagsmestring og tjenester som følger mennesket gjennom hele livet.

Likevel er tjenestene organisert i siloer. Helse, skole, arbeid, barnevern, NAV og frivillighet opererer som parallelle systemer. Resultatet er at mennesker med sammensatte behov ofte må koordinere tjenestene selv.

Ta en 14-åring med en nevrologisk tilstand: Familien møter PPT, skole, fastlege, habiliteringstjenesten, logoped, NAV, hjelpemidler og avlastningstjenester. De får gjerne mange ulike planer og flere koordinatorer, men ingen med ansvar for helheten. Når noe svikter – og det skjer dessverre ofte – er det foreldrene som må ringe rundt, purre og forklare saken på nytt.

Dette er ikke unntaket. Det er normalen.

Det fins et lovfestet rammeverk for samordning av tjenester

Forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester har gitt oss et ferdig rammeverk for å kunne samordne tjenester fra både statlige, fylkeskommunale, kommunale og andre tjenesteytere. Likevel brukes forskriften lite og ujevnt, og koordineringen overlates til brukerne selv – ofte i situasjoner der de allerede er belastet.

Forskriften slår fast at mennesker med langvarige og sammensatte behov skal tilbys en koordinator som skal følge opp brukeren og familien, samordne tjenestetilbudet og sikre fremdrift i arbeidet med individuell plan (IP).

For å få dette til nasjonalt, trengs tydelig styring, enkle løsninger og mer kompetanse og kapasitet i kommunene til å følge opp.

Teambaserte tjenester

Teambaserte fastlegeordninger er et viktig strukturelt grep, men teamene må ikke bli nok et parallelt tiltak. Uten individuell plan som styringsverktøy vil teamene kunne rette seg mot enkeltvise tjenester, ikke helheten for brukeren.

Individuell plan gir retning, ansvar og struktur. Den sikrer at medisinske og andre mål støtter opp om livsmålet – om det er å mestre skolen, stå i jobb eller klare hverdagen.

Kommunene må rustes opp – ikke bare sykehusene

For å møte fremtidens behov, må tyngdepunktet i helsepolitikken flyttes. Når kommunene får muskler, får også sykehusene en tydeligere og mer målrettet rolle som diagnostiske og spesialiserte behandlingssentre – ikke som koordinatorer for livslange forløp de ikke kan eie.

Vi står ved et veiskille. Enten fortsetter vi å bygge et system som er optimert for akutt sykdom, eller så bygger vi et system som også møter behovene til dem som lever med sykdom hver dag.

Forskriften om individuell plan gir oss retningen. Teambaserte tjenester gir oss verktøyet. Nå trenger vi politisk vilje til å bruke dem.

Ingen oppgitte interessekonflikter