Helsereformen: Tid for helhetlige pasientforløp

Med Helseforetaksreformen i 2002 overtok staten ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene. I 2012 kom Samhandlingsreformen som svar på uløste utfordringer etter ti år med statlig eierskap til sykehusene.

Den 1. november neste år skal Helsereformutvalgets levere sin offentlige utredning (NOU). Det ligger med andre ord an til en ny helsereform i Norge, drøye 25 år etter helseforetaksreformen.

På kommisjonens skuldre

Helsepersonellkommisjonen har lagt et solid grunnlag for Helsereformutvalgets arbeid: 

«Det er fortsatt mulig å endre kursen og styre helse- og omsorgstjenesten inn på et mer bærekraftig spor, der det både ytes gode tjenester til befolkningen i hele Norge, og der personellomfanget er tilpasset samfunnets øvrige behov. Men det krever ny holdning og ny politikk på en rekke tiltaksområder. Og vilje og evne til å gjennomføre den», het det i «Tid for handling» (NOU 2023: 4).

Den 14 år gamle Samhandlingsreformen var en retningsreform med gode intensjoner; å skape én samlet helse- og omsorgstjeneste. Det gjenstår likevel mye før befolkningen, pasientene og pårørende har fått én sømløs helse- og omsorgstjeneste. 

Utadvendte sykehus

Som ledere for de seks universitetssykehusene har vi store oppgaver. Vi synes sykehusene har levert godt siden 2002, ikke minst gjennom håndtering av kriser og covid-19-pandemien. Vi mener likevel at sykehusene har vært for innadvendte; for opptatt av egen kompetanse og å ta vare på pasienter og pårørende som er kommet innenfor våre vegger. Det har gått på bekostning av å være til nytte for og samhandle med den kommunale helse- omsorgstjenesten og samfunnet for øvrig.

Vi må ta utgangspunkt i befolkningens behov der folk bor, har sine nærmeste og sitt nærmiljø. Videre må vi samhandle bedre med fastlegene, helse- og omsorgstjenester i kommunen og andre aktører i helsetjenesten. Til slutt – i siste ledd – kommer sykehusene. Utover å gjøre vår jobb innen behandling, forskning, utdanning og opplæring, blir vår oppgave å understøtte én helhetlig helse- og omsorgstjeneste som involverer alle aktuelle aktører. Vi skal være til nytte. Her vil også økt satsning på forebyggende medisin være avgjørende.

Finansiering av pasientforløp

Skal samfunnet lykkes med ambisjonen om å skape én helhetlig helse- og omsorgstjeneste, kommer vi ikke utenom at finansiering betyr en god del. Finansieringen må støtte opp om videreutvikling av gode og helhetlige pasientforløp, og ikke utelukkende diagnostikk og behandling inne på sykehuset.

Vi må i større grad legge opp til digitale pasientforløp etter prinsippet «digitalt når vi kan, fysisk når vi må». Omleggingen fra fysisk til digital pasientoppfølging er i dag regelrette tapssluk for sykehusene. Sånn kan det ikke fortsette.

Datadeling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten må foregå uten plunder og heft, og helsedata må enkelt kunne gjenbrukes til kvalitets- og styringsformål.

Prioritering og kloke valg

Vi må prioritere tøffere i årene som kommer, også innen helse- og omsorgstjenestene. I sykehusene bruker vi for mye ressurser på tiltak med usikker verdi for pasientene. Stadig flere sykehus arbeider metodisk for å redusere overdiagnostikk og overbehandling. I sum handler det om å gjøre kloke valg. Universitetssykehusene har et særlig ansvar for å slutte med tiltak med tvilsom, eller i verste fall skadelig, effekt. Da bedrer vi pasientsikkerheten og sparer miljøet, samtidig som helsepersonell heller får brukt tiden på pasientbehandling, forskning, utdanning og opplæring som gir verdi.

Helsereformutvalget må få jobbe

Helsereformutvalget er bredt sammensatt, og har en referansegruppe å støtte seg på. Vi heier på utvalgets arbeid, og håper på modige forslag som kan danne grunnlag for nødvendige reformer for å sikre personell og bærekraft for én samlet og helhetlig offentlig helse- og omsorgstjeneste som gir nytte for pasienter og samfunnet.

Ingen oppgitte interessekonflikter