ADHD-debatten må ikke reduseres til en profesjonskamp
Fastlegen er fortsatt alene i stormen – og systemet ser en annen vei.
Annonse kun for helsepersonell
Et nytt utspill fra Norsk forening for allmennmedisin (NFA) peker på et viktig problem: ADHD-behandlingen i Norge er i ubalanse. Artikkelen skyver ansvaret over på spesialisthelsetjenesten og helprivate aktører – med delvis rette observasjoner. Men den glemmer én ting: Den som fortsatt står alene i stormen, med ansvar for oppfølging, medisinering og hele pasienten – er fastlegen.
Og det er pasienten som betaler prisen.
Vi har sagt det før – men lite har skjedd
De siste årene har ADHD vært gjenstand for offentlig debatt, faglig uenighet og medieoppslag. Jeg har selv bidratt med flere tidligere innlegg her i Dagens Medisin:
Annonse kun for helsepersonell
– Fastlegen er for alene i ADHD-oppfølgingen
Gjennom disse har jeg forsøkt å løfte frem det mange fastleger opplever daglig: ADHD er en reell, alvorlig og underbehandlet tilstand – og systemet rundt den svikter. Vi etterlyste samarbeid, struktur og støtte. Men siden den gang har lite skjedd.
Derfor trenger vi å svare nå – ikke for å forsvare oss, men for å minne om hvem som står nærmest pasienten når systemet ikke fungerer.
Hva NFA har rett i – og hva de overser
La det være sagt: NFA reiser noen legitime bekymringer. Økende bruk av sentralstimulerende legemidler uten god nok diagnostisk grunnmur er urovekkende. Det samme gjelder en utvikling der enkelte private aktører tilbyr lavterskeldiagnostikk uten nødvendig oppfølging.
I en nylig uttalelse til Dagens Medisin sier psykiater Lars Lien fra Norsk psykiatrisk forening det tydelig: «Vi har vært for slepphendte med bruken av ADHD-diagnoser og sentralstimulerende medikamenter.» Det er et viktig og nødvendig korrektiv.
Annonse kun for helsepersonell
Samtidig er det verdt å merke seg at Lien og jeg tidligere har skrevet sammen om nettopp behovet for en mer balansert forståelse – der fastlegen ikke står alene, og pasienten ikke reduseres til en diagnose.
Det er denne nyanseringen som nå risikerer å forsvinne i den polariserte debatten: ADHD finnes. Slepphendt diagnostikk finnes. Men det samme gjør manglende utredning, hjelpeløshet og pasienter som faller mellom nivåer. Når systemet svikter, er det fastlegen som må holde i trådene.
Dette møter vi i praksis – hver uke
ADHD handler sjelden bare om uro og impulsivitet. Det handler ofte også om funksjonssvikt, skam, rastløshet, konsentrasjonsproblemer og emosjonell sårbarhet.
Jeg tenker på kvinnen i førtiårene som har klart å holde hodet over vannet i jobb og familieliv i årevis – men som alltid har kjent seg annerledes. Som aldri har kjent ro, alltid har kompensert med kontroll – og som nå møter veggen, uten å forstå hvorfor. Hun er ikke alene.
Disse pasientene har ofte med seg noe mer: angst, depresjon, traumer, rus – eller tap av selvfølelse. Dette er komplekse forløp som trenger mer enn medisin. De trenger tid. Trygghet. Og tilgang til tverrfaglig støtte – koordinert av fastlegen som kjenner pasienten best.
Men hva får de? En 15-minutters konsultasjon – og avslag på halvparten av henvisningene til psykolog. Ingen lavterskeltilbud å henvise til i kommunen. Ingen strukturert støtte. Bare oss – og et stadig mer presset system.
ADHD-debatten trenger ikke flere fronter – men mer fellesskap
Det finnes ingen enkel vei ut av dette. ADHD-diagnostikken og behandlingen krever både skjerpet faglighet og bedre strukturer. Her trenger vi allmennleger, psykiatere og helsemyndigheter på samme lag – slik jeg tidligere har argumentert for.
Polarisering hjelper verken fastlegen eller pasienten. Det gjør samarbeid.
Fastlegen skal fortsatt bære helheten – men må ha strukturer å samhandle med
Det er på tide å komme videre fra den fastlåste diskusjonen om ADHD handler om overdiagnostikk eller underbehandling. Vi trenger et tredje spor: en helsetjeneste som tar kompleksiteten på alvor – og gir fastlegen støtte til å navigere den. Et system som erkjenner kompleksiteten – og styrker fastlegen i møtet med den.
Det kan se slik ut:
Annonse kun for helsepersonell
● Enklere henvisningsveier: I dag opplever vi at altfor mange ADHD-henvisninger avslås – ofte på formelle vilkår. Halvparten får avslag, og mange får først rett etter klage. Dette er både ressurskrevende og demoraliserende – og det står i veien for forsvarlig pasientbehandling. Henvisninger fra fastlege må ha reell gjennomslagskraft.
● Tverrfaglige ADHD-team, som fastleger kan henvise til – med lav terskel og kort ventetid. Inspirert av modeller som Rask Psykisk Helsehjelp og FACT-light, kan slike team støtte diagnostikk, oppfølging og mestring.
● Regionale rådgivningsteam, der fastleger kan få veiledning i vanskelige saker – uten henvisning og lang ventetid. Flere helseforetak har startet med dette. Nå må det bli nasjonalt og forpliktende.
● Kurs, gruppetilbud og miljøtiltak, som pasienten kan henvises til gjennom fastlegen – særlig viktig for å støtte pasienter i hverdagen med struktur og innsikt.
● Økonomiske insentiver og takster, som gir fastleger mulighet til å følge opp disse pasientene over tid – uten at det går på bekostning av resten av pasientlisten.
Slik kan vi sikre forsvarlighet – uten at hver fastlege må bli sin egen spesialist.
Det fastlegen primært trenger, er ikke nye strukturer rundt seg – men arbeidsverktøy i systemet: mulighet til å henvise, tilgang til støtte, og tid til å følge opp.
Til slutt: Dette handler ikke om fagpolitikk – men om mennesker
ADHD-debatten må ikke reduseres til en profesjonskamp. Den må handle om de barna, ungdommene og voksne som faller gjennom fordi vi fortsatt mangler struktur, samarbeid og system.
Og den må handle om fastleger som presses til å være både diagnostikere, behandlere, veiledere og systembærere – uten støtte.
For i dag står vi fortsatt alene. I kryssilden – mellom pasientenes behov og systemets fravær.
Interessekonflikter: Amir David Arden er fagansvarlig ved Bak slottet psykiatrisenter. Senteret tilbyr tilbyr ADHD-utredning som tillegg til generell psykisk helseutredning i privat regi, og han fungerer både som behandler og fagansvarlig der.
