Sjekket non-responderne

I 2013 ble det sendt ut spørreskjema til 50.000 innbyggere i alderen 16–50 år, bosatt i Telemark. Befolkningsstudien skulle kartlegge blant annet forekomsten av luftveisplager og astma. Svarresponsen ble på bare 33 prosent.
Leger ved Avdeling for avdelingsmedisin på Sykehuset Telemark bestemte seg for å kontrollere validiteten på svarene de fikk – om det var en selektert gruppe som hadde svart.

Få forskjeller
Et utvalg av 700 non-respondere ble kontaktet over telefon, med et etterfølgende – og mindre omfattende – spørreskjema tilsendt per post. 37 prosent av de 700 svarte. Da svarene fra disse ble analysert, ble forskerne bak studien beroliget.
– I hovedtrekk var det få forskjeller. Det var ingen signifikant forskjell i forekomsten av legediagnostisert astma mellom de to gruppene. Men vi så at færre non-respondere enn dem som svarte i Telemark-studien, oppga kronisk hoste og bruk av astmamedisin, sier førsteforfatter og konstituert overlege og Ph.D.-stipendiat Regine Abrahamsen til Dagens Medisin.
I Telemark-studien svarte 7,5 prosent at de brukte astmamedisin, mens 3,9 prosent av non-responderne svarte det samme. 21,3 prosent i Telemarkstudien rapporterte om kronisk hoste, mens det samme gjaldt 15,6 av non-responderne. Forskjellene var statistisk signifikante.
– Dette var mindre forskjeller enn vi hadde forventet. Det ble gjort en tilsvarende studie i Vest-Sverige i 2009, og den fant noe større forskjeller. Så til denne typen studie å være, var det overraskende godt samsvar mellom respondere og non-respondere, mener Abrahamsen.

Dalende tilslutning
Sisteforfatter, overlege og Ph.D. Anne Kristin M. Fell, legger til at både i Norge og i andre land ser man at svarresponsen på befolkningsstudier går ned.
– Nye studier, blant andre fra Vestfold, har også en svarrespons på rundt 30 prosent. Det viktige med non-responder studier er at de viser at høy svarprosent ikke nødvendigvis er tegn på god kvalitet eller at svarene er representative. Selv med 80 prosent respons kan vi få seleksjon. Studier som sjekker non-responderne, bør gjennomføres oftere, og resultatene fra disse må også være transparente, de må publiseres. Flere og flere fagmiljøer er samstemte om dette, sier Fell.
– Hvor stor sannsynlighet er det for at de som har svart blant non-responderne, skiller seg ut ifra de øvrige som ikke svarte denne gangen heller?
– De 260 er uansett et tilfeldig utvalg av de 700, og skal jo være representativt for alle non-respondere. Generelt er det vanskelig å få folk til å svare, så dette vil være et problem ved alle befolkningsstudier.
– Hvor ressurskrevende er det å gjennomføre slike non-responder-studier?
– Det krever en del ringing. Man må velge et antall som ikke er uoverkommelig, men samtidig representativt, svarer Anne Kristin Fell.

Årsak til uteblitt svar
De som ikke hadde svart, var i større grad enn responderne yngre menn, levde i utkantstrøk og var tidligere røykere.
– Den vanligste forklaringen på hvorfor de ikke svarte på Telemark-studien, var «ingen spesiell grunn». Noen sa de hadde glemt det, mens andre ikke hadde hatt tid til å svare, forteller Regine Abrahamsen.
BMJ Open, 6. januar 2016;6(1):e009912. doi: 10.1136/bmjopen-2015-009912