Vi driver ikke profesjonskamp
Vi er ikke opptatt av profesjonskamp. Det overlater vi til andre.
Iren Mari Luther, medlem av Helsepersonellkommisjonen og leder for yrkesseksjon helse og sosial i Fagforbundet, har latt seg provosere av vårt debattinnlegg om hjernemangelanemi i helse- og omsorgstjenestene. I innlegget argumenterte vi for viktigheten av å rekruttere og beholde helsepersonell med riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene, og betydningen av å omtale helse- og omsorgssektoren som en kunnskapssektor, og ikke som en sektor som trenger «flere varme hender». Det er oppsiktsvekkende at en leder i et fagforbund som representerer nettopp helsepersonell med spesifikk kompetanse synes dette budskapet er provoserende.
IRONI. Det er ironisk at Luther, som beskylder oss for stråmannargumentasjon, starter sitt innlegg med en usannhet. Luther hevder at vi er «vitenskapelig ansatte ved norske sykepleierutdanninger». Dette stemmer ikke. Et google-søk ville vist Luther at vi begge er ansatt ved et tverrfaglig masterprogram som utdanner helsepersonell til geriatriske helse- og omsorgstjenester. Tverrfaglighet og samarbeid er altså noe vi jobber med, og utdanner til, hver eneste dag. Fremstillingen av oss som ansatte ved norske sykepleierutdanninger er feil, men fungerer for så vidt godt som retorisk grep for å ramme inn vår kronikk som profesjonskamp.
Igjen kan man jo undre seg over hvem som driver med stråmannargumentasjon. Og hvem som driver med profesjonskamp.
Apropos profesjonskamp. Luther synes å ha lest vårt debattinnlegg som en tekst om sykepleierkompetanse. Dette er en pussig tolkning, all den tid ordet «sykepleier» forekommer én gang i løpet av teksten sammen med andre helseprofesjoner. Vårt debattinnlegg handlet om betydningen av helsepersonell med høy og riktig kompetanse, ikke om en bestemt yrkesgruppe. Igjen kan man jo undre seg over hvem som driver med stråmannargumentasjon. Og hvem som driver med profesjonskamp.
ANFØRSELSTEGN. Like lemfeldig som Luthers undersøkelse av vårt arbeidssted, er hennes omgang med anførselstegn. Dette skaper uklarhet i hva som er sitater fra vårt innlegg, og hva som er Luthers egen tolkning. For eksempel skriver Luther at helsefagarbeidere m.fl. ikke er «støttepersonell». Dette er et ord vi aldri har brukt, og heller ikke kan stå inne for. Hvorfor Luther finner det opportunt å bruke anførselstegn i denne sammenhengen, slik at ordet fremstår som et sitat, vet bare hun.
Luther insisterer på å bruke ordet oppgavedeling, fordi «det er det de fleste andre som deltar i den helse- og yrkespolitiske debatten» kaller det. Vi insisterer på å bruke ordet oppgaveforskyving. Dette gjør vi bevisst, fordi oppgavene det i denne sammenhengen er snakk om ofte ikke kan «deles». En høy andel pasienter og brukere av helse- og omsorgstjenestene har komplekse omsorgsbehov. Ordet kompleks kommer av det latinske ordet complexus, som betyr sammenfletning. Omsorgsbehovene er altså gjerne så sammenflettet at de ikke kan stykkes opp i deler og fordeles.
Det er sterke politiske føringer for at gamle mennesker skal bo lengst mulig i eget hjem og motta helse- og omsorgstjenester der, jfr. Bu trygt heime-reformen. I hjemmebaserte tjenester reiser ikke ansatte ut til brukerne i tverrfaglig sammensatte team. De jobber oftest helt alene. Oppgavene de møter i brukernes hjem kan dermed ikke «deles» eller «fordeles». De må håndteres der og da. Det er derfor avgjørende at de ansatte har riktig kompetanse. De foreløpige resultatene fra en forskningsstudie viser nettopp dette. Både helsefagsarbeidere, sykepleiere og terapeuter i de hjemmebaserte tjenestene erfarer at pasientene er sykere enn tidligere. Ifølge deltakerne trenger mange eldre pasienter tett oppfølging av helsepersonell som kan observere tegn til sykdomsforverring og funksjonssvikt. Observasjoner må fortolkes og de ansatte må ha handlingskompetanse for å sette i gang riktige tiltak for å unngå ytterligere forverring eller sykehusinnleggelse. Dette krever at personellet har riktig kompetanse.
PROFESJONSKAMP. Luther synes ordspillet «hjernemangelanemi» er dårlig. Vi, derimot, synes det er en presis diagnose. Vi skriver: «Dette betyr ikke at det er noe i veien med hjernene til de ansatte som allerede jobber i tjenestene. De er av utmerket kvalitet. Det er bare så alt for få av dem.» «Hjernemangelanemi» er et ordspill som understreker at det er flere hjerner - enten hjernene er i hodene til helsefagarbeidere, sykepleiere, leger, eller ernæringskokker – helse- og omsorgstjenestene trenger. Vi vektlegger at det er kompetansen, og ikke bare hendene, til disse yrkesgruppene mennesker med komplekse og omfattende behov trenger. Å mene noe annet ville være å betrakte disse yrkesgruppene som «statister eller tjenerskap», for å bruke Luthers ord. Det kan nesten synes som om Luther har tolket vårt debattinnlegg dithen at vi mener det bare er i sykepleieres hoder det finnes hjerner. Det er en temmelig kreativ tolkning. Men den fungerer selvsagt fint, hvis det er profesjonskamp man vil mane til.
Vi er ikke opptatt av profesjonskamp. Det overlater vi til andre. Vi bruker heller tiden vår på å utdanne helsepersonell med høy og riktig kompetanse, som er i stand til å møte de komplekse utfordringene helse- og omsorgstjenestene står overfor i årene som kommer.
Ingen oppgitte interessekonflikter
