Oppgavedeling - ikke oppgaveforskyving
Tilsvar til Bodil Blix og Marit Moholts kronikk "Vi må slutte å snakke om varme hender, og etterlyse skarpe hjerner i stedet".
I EN KRONIKK i Dagens Medisin skriver Bodil Blix og Jill Marit Moholt, begge vitenskapelig ansatte ved norske sykepleierutdanninger, om noe de kaller «oppgaveforskyving». Dette er noe «enkelte politikere» visst nok skal være for. «Oppgaveforskyving» handler, om vi forstår forfatterne riktig, om å sette mest mulig ansatte i helsetjenestene til å gjøre oppgaver de ikke er kvalifiserte til.
Formodentlig handler dette om det de fleste andre som deltar i den helse- og yrkespolitiske debatten kaller «oppgavedeling» eller «oppgaveglidning». Blix og Moholt konstruerer en stråmann, en parodi av dette, som de så ivrig går løs på. Hvem har gått inn for denne uforsvarlige «forskyvinga» som de to advarer mot? Ikke helsepersonellkommisjonen i alle fall. Helsepersonellkommisjonen er tydelig på at faglig forsvarlighet skal ligge til grunn for oppgavedeling. NOUen kommisjonen leverte er ellers full av forslag som skal bidra til at det også i framtida er nok personell med formell, helsefaglig kompetanse i tjenestene.
KOMPETANSE. Helsefaglig kompetanse er imidlertid litt mer sammensatt enn det som står på et vitnemål. En sykepleier som begynner på et sykehjem, kan være nyutdannet og knapt ha klinisk erfaring ut over praksisen hen har hatt i utdanninga. En helsefagarbeider på samme arbeidssted kan ha ti års klinisk erfaring og relevant fagskoleutdanning. Skal da likevel hva det står på vitnemålet eller fagbrevet deres, nesten mekanisk styre hva de skal gjøre?
Fagforbundet jobber for bedre oppgavedeling blant annet fordi vi vet at sykepleiere ofte gjør ting de mener andre yrkesgrupper kunne gjort, og at helsefagarbeidere ofte føler at deres kompetanse enten undervurderes eller ikke utnyttes slik den burde. Det Fagforbundet imidlertid alltid har vært klare på, er at ingen ansatte i helsetjenesten skal gjøre ting de ikke har kompetanse til å gjøre. Det er derfor vi konsekvent snakker om oppgavedeling, og ikke om oppgaveglidning. Fagforbundets målsetting er at oppgaver aldri skal gli mellom yrkesgrupper som dyd av nødvendighet, men tildeles ut fra kompetanse og løses i samarbeid. Har man ikke den kompetansen man trenger for å løse en oppgave så skal man enten ikke gjøre den, eller få den opplæringa man trenger for å gjøre den. Faglig forsvarlighet skal alltid ligge til grunn for oppgavedeling.
REKRUTTERING. Rekrutteringsutfordringen som helsesektoren står ovenfor er massiv, for å si det pent. Selv SSBs mest konservative anslag er ganske nedslående. Oppgavedeling er selvfølgelig ikke selve løsningen på denne utfordringen. Det er en av mange tiltak som skal bidra til at vi bruker den kompetansen vi har riktigere, og dermed til at mangelen blir mindre prekær. Det kan gjøre arbeidsdagen lettere for de som står midt oppi denne utfordringen, og bidra til at de står lengre i jobb. Så må vi satse på rekruttering, etter- og videreutdanning, bedre samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjeneste (ikke minst digital samhandling) og heltidskultur. Helsesektoren trenger både skaper hoder og varme hender. Mer enn noen annet trenger den alle som er motiverte, alle som faktisk vil jobbe med og for syke mennesker, som er villig til å lære og utvikle seg og ta nye oppgaver og mer ansvar når det kreves.
En absolutt forutsetning for å lykkes er en grunnleggende respekt mellom yrkesgrupper og yrkesutøvere. Noe annet vil bare gjøre arbeidsmiljøet, pasientsikkerheten og muligheten til å løse helsepersonellmangelen dårligere. Å komme med dårlige ordspill som «hjernemangelanemi» hjelper ikke på noe. Helsefagarbeidere, portører, helsesekretærer, barsel- og barnepleiere og ernæringskokker er ikke «støttepersonell». De er ikke statister eller tjenerskap. De er fagfolk, kolleger, folk med kompetanse som skal respekteres og behandles som det. De skal med i tverrfaglig samarbeid og ikke minst; oppgavedeling.
Ingen oppgitte interessekonflikter
