Økt ansvar for egen helse: Hvordan sikrer vi lik behandling i fremtiden?
Det å ha reelt sett like muligheter til få helsehjelp og en trygg alderdom med omsorg, er kjerneverdier i et rettferdig og velfungerende velferdssamfunn.
VI BLIR FLERE eldre med helse- og omsorgsbehov og færre som kan yte helsehjelp og omsorg. En løsning på bemanningskrisen er å overlate mer ansvar til pasienter og pårørende. Men hvor og hvordan skal grensene for dette ansvaret trekkes opp?
HELSEPERSONELLKOMMISJONENS RAPPORT. Helsepersonellkommisjonens rapport har vært ute på høring og er nå under behandling i Helse- og Omsorgsdepartementet. Blant de mange tiltakene som foreslås for å håndtere den varslede bemanningskrisen peker flere i retning av en ansvarsglidning der pasienter og pårørende tilkjennes mer ansvar enn før.
Forebyggende folkehelsearbeid løftes for eksempel opp som et viktig tiltak for å få ned etterspørsel av helsetjenester. Dersom befolkingen får mer kunnskap om hva som fremmer helse og forhindrer uhelse, kan vi selv ta ansvar for helserelaterte valg som vil holde oss friskere.
Et annet forslag fra kommisjonene er at pasienter og pårørende gis en egen rolle i helsetjenestens oppgavedeling: pasienter og pårørende får mer ansvar for å utvikle helsekompetanse og bistå i foreskrevne behandlinger. Dette kan redusere etterspørsel og frigjøre helsepersonellressurser.
For å unngå uakseptabel ansvarsglidning i praksis, blir det viktig å klargjøre på hvilke måter befolkingen og enkeltindivider ikke skal tillegges ansvar for egen helse og trygg alderdom.
Et tredje forslag er å redusere omfanget av tjenester som scorer lavt på lovfestede prioriteringskriterier om nytte, ressursbruk og alvorlighetsgrad. Alle aktører i helsesektoren, inkludert pasientene, tilkjennes ansvar for å stagge etterspørsel av slike tjenester og hindre overforbruk.
Etter overrekkelse av rapporten, understreket Helseminister Kjerkhol at befolkningen nå må ta ansvar for å planlegge for alderdommens mulige omsorgsbehov. Befolkingen forventes å være aktive, medansvarlige aktører og styrke velferdsstatens evne til å håndtere behovene til den kommende eldrebølgen.
Tiltak som dette, som involverer eksplisitte og implisitt ansvarsglidningere i helse- og omsorgtjenester, roper på kritisk årvåkenhet.
ETIKK. God helse er ikke bare et gode i seg selv, men også for mange en forutsetning for å kunne delta i politisk, sosialt og kulturelt liv. Det å ha reelt sett like muligheter til få helsehjelp og en trygg alderdom med omsorg, er kjerneverdier i et rettferdig og velfungerende velferdssamfunn.
Samtidig er det et velkjent fenomen at politiske, økonomiske og kulturelle strukturer former og begrenser livene våre på ulikt vis. Vi vet også at sosioøkonomiske faktorer korrelerer med helseulikhet i befolkningen. Dette skjer også i land der offentlig helsetjenester formelt sett tilbys alle (med formelle rettigheter) på like vilkår.
Skal det legges til rette for tjenester som reelt sett er like tilgjengelige for alle må de fire forslagene over utredes med henblikk på konsekvenser for likhet i tilgang:
Vil kommisjonens foreslåtte vektlegging av folkehelsearbeidet beskrevet ovenfor påvirke likheten i befolkningens tilgang til individuelle, kunnskapsbaserte og ‘sunne’ helsevalg? Vil pasienter eller pårørendes ulike forutsetninger for å bidra aktivt i behandling, føre til at pasienter med tilsvarende behov får ulik kvalitet på behandling eller omsorg? Vil tjenester som nedprioriteres og fjernes i samsvar med offentlige begrensede budsjetter, samtidig kunne tilbys i det private? Og vil befolkningen ha ulike sosiale og økonomiske forutsetninger for å planlegge for en ressursbesparende alderdom?
Hvis svarene på disse spørsmålene er ja, må gjennomtenkte kompensasjonsløsninger på plass for å hindre ulik tilgang. Dette krever i sin tur en klargjøring av hvordan samspillet mellom offentlig og privat betalte tjenester best bør organiseres for å unngå ulikhet.
GRENSER FOR ANSVAR. Det er viktig og bra at kommisjonen nå fremhever behovet for pasienters og pårørendes ansvar og egeninnsats i fremtidens helsetjeneste. Men behovet for videre utredninger baller altså på seg. For å unngå uakseptabel ansvarsglidning i praksis, blir det også viktig å klargjøre på hvilke måter befolkingen og enkeltindivider ikke skal tillegges ansvar for egen helse og trygg alderdom.
Myndighetene må gjennom rettferdige politiske prosesser inkludere de som kan ende opp med å bære byrdene og klargjøre hvor grensene skal gå for det ansvaret pasienter og pårørende med rimelighet kan pålegges i de ulike sammenhengene beskrevet ovenfor.
RETTFERDIGE TILTAK. Regjeringen har nylig nedsatt tre ekspertutvalg som skal bidra til en ny melding om prioritering i helsefeltet. Den ene gruppen skal vurdere hvorvidt et bredt samfunnsperspektiv bør legges til grunn ved vurdering av prioritert helsehjelp. Her burde en utredning av etiske konsekvenser ved fordeling av ansvar ved lav bemanning—i henhold til de fire dimisjonene beskrevet over—ha inngått i mandatet for å sikre en sammenhengende behandling av integrerte prioriteringshensyn.
Uten rettferdig ansvarsfordeling blir det vanskelig å oppnå rettferdige prioriteringer av helse- og omsorgstjenester.
Ingen oppgitte interessekonflikter
