Utfordringer med overførbarhet mellom sektorer blir underslått i strategier for digitalisering
Hva er grunnen til at norske kompetansesentre innen IKT og helse i tur og orden går til grunne? Betraktninger fra en personlig reise over 40 år.
DIGITALISERINGEN AV HELSETJENESTEN i Norge er i ferd med å bli historie. Norge var først i verden med å få nær hundre prosent dekning med fullverdige elektroniske journalsystemer i allmennpraksis. Det var allmennlegene selv som utviklet systemene, uten økonomisk støtte fra myndighetene. Som nyutdannet lege tok jeg min doktorgrad i 1984, og ble med på denne første digitaliseringsbølgen. Jeg startet som allmennlege og var en av de få med forskerutdanning som jobbet i klinisk praksis i distrikt på denne tiden.
Da myndighetene etter hvert begynte å engasjere seg innen Helse og IKT, ble jeg hyret inn i mange sammenhenger. Første gang var i 1989 med utvikling av det som ble kalt Styrings- og informasjonshjulet. En deltids- og senere fulltidsstilling ved NTNU, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, samt internasjonale engasjement hører også med. Det er fra denne reisen jeg vil gi noen korte oppsummerende betraktninger.
MANGE SENTRE. Helse- og omsorgsdepartementet gav Helsedirektoratet oppgaven med å fremme bruken av IKT i helsetjenesten. Etter hvert vokste det også frem offentlig finansierte kompetansesentre for forskning og utvikling innen helseinformatikk. Nasjonalt senter for telemedisin (NST), etablert i 1993, ble verdenskjent og fikk status som samarbeidssenter for WHO. NST ble senere "omorganisert og restartet" to ganger.
Taperen har i første rekke vært de pasientnære tjenestene. Utfordringer med overførbarhet mellom sektorer blir underslått i strategier for digitalisering.
Andre eksempler er Kompetansesenteret for IKT innen helse (KITH), Norsk senter for elektronisk pasientjournal (NSEP) ved NTNU og Nasjonal IKT (spesialisthelsetjenestens felles IKT-utvalg). De tre sistnevnte er avviklet. Nasjonal IKT etablerte Norsk helsenett AS (NHN AS) som staten "overtok" med etableringen av Norsk Helsenett SF (NHN SF) i 2010. Direktoratet for e-helse ble skilt ut fra Helsedirektoratet i 2016, men er planlagt tilbakeført til direktoratet.
FELLESTREKK. Sentrene har vært forskjellige, men jeg mener de har hatt en del fellestrekk. En ting er mangelen på ytre suksess, illustrert ved de mange endringene. Bakenfor har Staten vært tungt involvert, noe som forteller at livssyklusen også har vært avhengig av bestillers/eiers innsikt og oppfølging.
Flere forhold påvirker livssyklusen. Sentrene ble ofte startet på ideer fremmet av helsepersonell i praksis, men mistet deretter den direkte forbindelsen til helsetjenesten. Oppretting av sentre representerer en sentralisering som skaper avstand. Likeledes, vekst i størrelse skaper behov for oppstykking i satsingsområder. Oppstykking og vekst blir fulgt av at mer energi går med til interne prosesser og omstillinger.
UTFORDRINGER. I mange av sentrene har teknologikompetansen fått dominere, også blant helsepersonell som er blitt rekruttert. En erfarte tidlig at overføring av programvare og rekruttering av teknologikompetanse fra næringslivet og andre sektorer hadde høy risiko for å feile i helsetjenesten. Taperen har i første rekke vært de pasientnære tjenestene. Utfordringer med overførbarhet mellom sektorer blir underslått i strategier for digitalisering.
Helse- og omsorgsdepartementet er lik sentrene ved at avstanden til det kliniske grunnplanet i helsetjenesten er stor. Pengene som de teknologidominerte sentrene lever av, kommer fra departementet. Over tid blir departementets pengesekk mer interessant for sentrene enn IKT-brukerne i helsetjenesten.
HELSETJENESTEKOMPETANSE. Hvordan oppnå suksess med digitalisering av helsetjenestene?
I det store bildet er helsetjenestekompetanse den viktigste substanskunnskapen for å kunne lykkes. Samtidig kreves balansert flerfaglig kompetanse innen både samfunnsfag, helsefag og teknologi, og at kompetansen er til stede i utøvelse av tjenestene.
Erfaring med store felles kliniske journalløsninger er at de blir subgunstige for de fleste tjenestene. Allmennlegene har den viktigste koordineringsfunksjonen i helsetjenesten, og har hatt suksess med å være sentral i utviklingen av systemer skreddersydd for rollen de har.
UNIKT. Internasjonalt er helsenettet i Norge unikt med hensyn til dekning og bredden i tilslutning, både av offentlige og private aktører. Helsenettets posisjon ligger til rette for deling av relevante og spesifikke helseopplysninger for den enkelte tjenestens behov.
Skal kompetansesentre i e-helse lykkes på lengre sikt må de opparbeide et selvstendig perspektiv på behov og muligheter i helsetjenesten. Da gjerne på det som kalles mesonivå (kunnskap om lokale samarbeidsutfordringer) og på mikronivå (oppgaver og informasjonsflyt på utøvernivå). Erfaringen er at kunnskap om dette er mangelfull i direktoratene og hos andre underleverandører til departementet.
Ingen oppgitte interessekonflikter
