Tungt for nybegynnerterapeuter

Dette kommer frem i en ny studie. Ph.d.-avhandlingen til Hanne Strømme fokuserer på hvordan studentterapeutenes opplevelse av å komme til kort – og følelse av hjelpeløshet – påvirker den første fasen i deres tilegnelse av dynamisk psykoterapeutisk kompetanse.
Psykologistudenters hjelpeløshet i møte med sin første pasient i inngående psykoterapi er temaet for doktoravhandlingen «Confronting helplessness. A study of psychology students’ acquisition of dynamic psychotherapeutic competence». Her har Strømme studert terapeututvikling hos psykologistudenter som utfører dynamisk psykoterapi.
Fulgte 21 studenter
Hanne Strømme disputerer 27. januar ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO). Avhandlingen er basert på en kvalitativ, empirisk studie av 21 psykologistudenter ved Klinikk for dynamisk psykoterapi ved Psykologisk institutt.
I det siste året på profesjonsstudiet har studentene én pasient i behandling to timer i uken i trekvart år, totalt inntil 60 terapitimer. Studentene ble fulgt dette siste året, og med et oppfølgingsintervju ett år etter.
Sjelden metode
Det ble utviklet en intervjumetode – spesielt egnet for formålet – som gjør det mulig å studere både studentenes verbale og nonverbale formidling av egne følelser i møte med terapiutfordringen. Å følge terapeuters utvikling over tid på denne måten, har vært i gjort liten grad til nå, ifølge en pressemelding fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO.
Også studentenes veiledere og pasienter er intervjuet i studien, ifølge en pressemelding fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO.
Profesjonelt tilsidesatt
«Studentterapeuter» er i terapirommet som håndverkersvenner uten praktisk erfaring. De forutsettes å «bruke seg selv som instrument» i behandlingen fra første terapitime uten å ha den nødvendige kompetansen til å utføre oppgaven. De settes derfor uunngåelig i en situasjon som de er ute av stand til å mestre profesjonelt.
Studien fokuserer på hvordan studentterapeutenes opplevelse av å komme til kort – og følelse av hjelpeløshet – påvirker den første fasen i deres tilegnelse av dynamisk psykoterapeutisk kompetanse.
Hinder i læreprosessen
Mange beskytter seg mot å ta inn over seg følelsen av utilstrekkelighet og unngår et fokus på seg selv, for eksempel ved å rette sin oppmerksomhet utelukkende mot pasienten. Denne beskyttelsen kan fungere som et hinder i læringsprosessen.
Mange får også innledningsvis et fordreid bilde av sin veileder. Noen opplever veilederen som en skremmende autoritetsperson, andre kan devaluere veilederens profesjonelle kompetanse. Men i løpet av de to årene psykologistudentene ble fulgt, fikk langt de fleste et mer godartet forhold til sin veileder. 
Fanget ikke opp usikkerheten
Studentene tilkjennega også avslutningsvis også en begynnende forståelse av eget bidrag til det til dels vanskelige veiledningsforholdet som noen opplevde innledningsvis.
Det er et funn i avhandlingen at de fleste veilederne ikke fanget opp hvor usikre deres studentterapeut var i terapien og veiledningen – og hvor negativt en del av studentene innledningsvis opplevde veiledningsforholdet.
Tidkrevende
Psykologistudentenes terapeutkompetanse er også vurdert, basert på en analyse av den femte siste terapitimen. Her fremkom det at bare ni av de 21 studentterapeutene ble vurdert til å ha en viss terapeutkompetanse innenfor denne terapiretningen.
De øvrige henfalt til vanlige samtaleformer i hjelpesituasjoner, som rådgiving, oppmuntring, alminneliggjøring og beskrivelser av parallelle egne opplevelser.
Dette tilsynelatende dårlige resultatet skyldes først og fremst at det tar tid å tilegne seg denne terapiforståelsen, ikke at studentopplæringen er dårlig.
(gh)