Terror og katastrofer skjer, men det finnes ikke et nasjonalt katastroferegister
Motstandsdyktighet etter traumatiske hendelser er knyttet til i hvilken grad direkte rammede, familier og lokalsamfunn klarer å gjenopprette funksjon, følelse av trygghet og tilhørighet over tid.
Annonse kun for helsepersonell
Når terror og katastrofer rammer, står vi overfor en kritisk utfordring: Hvordan kan vi best hjelpe de hardest rammede? Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig som ble godkjent i statsråd i januar løfter dessverre ikke behovet for et nasjonalt katastroferegister. Vi mener imidlertid at et slikt register kan være nøkkelen til å sikre at etterlatte, overlevende og deres familier får den hjelpen de trenger. Systematisk registrering vil styrke vår evne til å gi rett hjelp til rett tid til disse direkte rammede når de trenger det som mest. Dette er kjernen i god beredskap og samfunnssikkerhet.
De som trenger det mest over tid får ikke god nok hjelp
De siste 20 årene har blant andre terrorangrepene 22. juli 2011 (Regjeringskvartalet og Utøya), 10. august 2019 (al-Noor moskeen i Bærum) og 25. juni 2022 (Pride i Oslo), samt flodbølgekatastrofen i Sør - og Sørøst-Asia 26. desember 2004 og leirskredet i Gjerdrum 30. desember 2020 rammet norske borgere i og utenfor landegrensene våre. Mange av de rammede har valgt å dele sine erfaringer gjennom deltagelse i forskning for å bidra til kunnskapsutvikling og for å styrke psykososial oppfølging etter katastrofer. Forskningen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) tyder på at vi ikke klarer å hjelpe de som trenger det mest godt nok over tid.
Krever ekstraordinær innsats over tid
Annonse kun for helsepersonell
Terror og katastrofer medfører store menneskelige lidelser og materielle skader som utfordrer det vanlige hjelpe- og behandlingsapparatet og krever ekstraordinær innsats over tid. Hensikten med tilbud om psykososial oppfølging er å bidra til å mobilisere sosiale nettverk, forebygge og redusere psykiske, rusrelaterte, somatiske og sosiale problemer. Hendelsene varierer i omfang og alvorlighetsgrad og medfører store belastninger for overlevende, etterlatte og deres familier.
Behov for proaktive tiltak
Kunnskap om helsekonsekvenser etter katastrofer og kriser underbygger behovet for proaktive tiltak fra tidlig fase, samt oppfølging over tid. Utover konsekvensene av fysiske skader, varierer reaksjoner på traumatiske hendelser hos barn, ungdom og voksne fra forbigående stressreaksjoner, inkludert psykologiske og somatiske symptomer og atferdsendringer, til en rekke langvarige psykiske og fysiske helseproblemer og funksjonsnedsettelser. Posttraumatisk stresslidelse (PTSD), angst, depresjon, søvnvansker, hodepine og kroniske smerter rapporteres særlig hyppig blant overlevende og etterlatte. Slike vansker får ofte store, negative konsekvenser for fungering, skolegang, deltagelse i arbeids-, samfunns- og familieliv.
Må kjenne deres umøtte hjelpebehov
Motstandsdyktighet etter traumatiske hendelser er knyttet til i hvilken grad direkte rammede, familier og lokalsamfunn klarer å gjenopprette funksjon, følelse av trygghet og tilhørighet over tid. For å vite hvem vi skal bistå med tiltak etter slike hendelser må vi ha oversikt over hvem som er rammet og hva de trenger hjelp til fra tjenestene. Det har vi ikke et godt nok system for hverken i kommunene eller nasjonalt.
Helse- og samfunnsøkonomisk smart
Det er god samfunnsøkonomi å sørge for evidensbaserte psykososiale tiltak som er godt integrert i beredskapen. Helse- og samfunnsøkonomiske analyser av kostnader knyttet til katastrofer og kriser tyder på at de økonomiske kostnadene av slike traumatiske hendelser er omfattende. Eksempelvis overgår de estimerte kostnadene av PTSD kostnadene til utredning og behandling av flere store somatiske sykdomsgrupper, selv i et fredelig land som Norge.
Katastroferegister før neste katastrofe
Annonse kun for helsepersonell
Vi kan ikke hjelpe hvis vi ikke vet hvem som kan ha behov for bistand og oppfølging. Et katastroferegister vil bidra til å sikre det som også støttegruppene så tydelig etterspør; et likeverdig, proaktivt og velfungerende psykososialt oppfølgingssystem for de hardest rammede etter terror,- og andre katastrofer. Dette må være på plass før neste store hendelse treffer oss. For det gjør den. Vi har ingen tid å miste.
Ingen oppgitte interessekonflikter
