Skal vi skape bevegelsesglede, må vi starte tidlig
Uten idrettens frivillige hadde mange færre fått oppleve gleden ved fysisk aktivitet og ikke minst, fått vaner som de tar med seg inn i voksenlivet.
Fra omtrent 5.klasse på barneskolen til 2.klasse på videregående, befant jeg meg i en sky av klor nesten døgnet rundt. Svømmebassenget var en viktig del av mitt liv (til tider den viktigste), her ble det svømt men også sosialisert, flørtet, grått, vitset og herjet. Startskuddet - når du stod skjelvende i badetøy på startpallen konkurransedagen - kunne resultere i grenseløs fortvilelse eller ekstrem følelse av mestring. Vi som svømte sammen, vokste også sammen opp i det bassenget. Lærte å holde ut for å nå et mål, lærte å holde sammen, men også å stå alene når det gjaldt.
Midt oppi dette stod Rune. Treneren vår. Stabil og trygg voksenperson. Den gang syntes jeg selvfølgelig at han var mye eldre enn oss 14 -15 åringer, men han var bare i tyveårene. Og måtte likevel håndtere umotiverte og overmotiverte ungdommer, gråtende jenter på do etter tjuvstart eller når NM-kravet akkurat ble for hvasst, gutter som slåss på bare nevene etter knallhard fight i bassenget og nesegrus forelskelse med rosa lapper stukket i bagen hans. Og han stod i det. På lakonisk trøndersk ble det konstatert vekselvis « Det herre årne sæ» eller «Vi driv itj med tull her».
Vaner for livet
Mine foreldre påstår at jeg i flere år minnet mye om Cato ( han med «for øvrig mener jeg at Karthago» osv), ettersom mine setninger ofte skal ha startet med: «Rune sier..» Jeg er ikke enig i det, men Rune betydde mye for meg, og de andre på svømmegruppa. Det er en grunn til at jeg sluttet å spise potetgull som 12 åring og ikke har gjort det siden ( « Skal en bli go te’ å svøm, så skal en itj spis’ skit kvar dag») samtidig som det ble gitt tydelige signaler på at gode svømmere måtte ha gode måltidsrutiner, en motor går ikke uten bensin. Mine unge, voksne sønner ler litt overbærende av sin mor når dette kommer frem. Tanken på at jeg en gang var en tenåring i badedrakt og hette med motivasjon om å svømme så raskt som mulig, og enorm respekt for treneren, står litt i kontrast til den fornuftige moren de nå ser. Og så synes de det er det litt pussig at reglene jeg den gang fikk spikret i meg, holder vann ( bokstavelig talt) fremdeles.
Overvekt og inaktivitet er vår tids svøpe. I sin bok «Exercised» skriver Daniel Liebermann om en hjerne som evolusjonært er programmert for at vi skal spise mest mulig mens vi kan, og deretter spare på kaloriene ved å være i ro. Dette er greit nok i et jeger- og sankersamfunn hvor det kreves stadig fysisk aktivitet for å overleve. Men ikke i et samfunn hvor kalorier glir ned uten anstrengelse og daglige gjøremål kun er et tastetrykk unna. Og dette har en enorm, helsemessig slagside - fysisk som psykisk. Det er for eksempel bekymringsfullt når den individuelle risikoen for kognitiv svikt ser ut til å være på vei opp igjen etter år med reduksjon, og det ser ut til å være knyttet til overvekt. For ikke å snakke om at psykisk velvære er tett knyttet til å det være i fysisk aktivitet og mestre fysiske gjøremål.
Ære være de frivillige
Men skal vi skape bevegelsesglede, må vi starte tidlig Og det er her Rune og andre som stiller opp maksimalt for barn og unge kommer inn! Uten dem hadde mye færre fått oppleve dette og ikke minst, fått vaner som de tar med seg inn i voksenlivet. Og forhåpentligvis også gir videre til sine nærmeste.
Jeg benytter derfor anledningen til å forgylle alle trenere og oppmenn/kvinner - dere er folkehelsens utposter og bakkemannskap! Takk for alle timene dere tilbringer langs våte fotballbaner og i klordunstende svømmehaller. Takk for at dere trygt loser gjennom mestring og tap, og at dere gir muligheten til å få kjenne på den gode opplevelsen når en får når en har «gitt alt». Uten dere hadde folkehelsa vært enda dårligere stilt, og ikke minst, hadde mange barn og unge gått glipp av gode opplevelser og tryggheten av å ha en stødig voksenperson i livet sitt!
PS. For en del år tilbake traff jeg Rune på Pirbadet i Trondheim. Og jeg kjente på hvordan jeg fremdeles har behov for at Rune skal synes at jeg har gjort det ok, og ikke minst, at jeg holder treningsformen ved like. Da Rune hørte at jeg bodde i Bergen, sa han «Ka du driv på med i Bergen da, Jana?». Jeg var klar for å fortelle om mine treningsøkter og lignende, men hadde ikke gjort regningen med en småfrustrert 9-åring som ville i den store vannsklien med sin mor og ikke prate bort tiden. På klingende bergensk kom det «Hon eter og sover!» Sånn var det med den saken.
