STRUKTURELL OMSTILLING: – Demografiske, teknologiske og andre endringer de siste femti årene har skapt behov for en ny sykehusstruktur, argumenterer artikkelforfatteren.

Skal et ekspertutvalg være forkjemper for enkeltsaker?

Det var kanskje uunngåelig at et utvalg som utreder bemanning og organisering, skulle ende opp med en slags bemanningsregel – og at Kvinnehelseutvalget vil ha mer penger til kvinnehelse. Men hvor problematisk er det at ekspertutvalg er forkjemper for enkeltsaken som utredes?

Publisert Sist oppdatert
Hans Olav Melberg

Demografiske, teknologiske og andre endringer de siste femti årene medfører et behov for ny sykehusstruktur

I LØPET AV de siste månedene har det blant annet kommet tre utredninger fra tre ulike utvalg. Temaene har vært bemanning, kvinnehelse og styring, finansiering og organisering.

Det er selvsagt middelaldrende overmot og strategisk selvmål å angripe alle disse tre i en kort kronikk, men utredningene har fellestrekk som gir grunn til ettertanke.

NY HANDLINGSREGEL? La meg starte i feil ende og ta konklusjonene først: En av konklusjonene etter diskusjonen om bemanning, var en slags handlingsregel om at det ikke skulle bli flere ansatte per pasient. Ved første øresus, kan dette høres ut som et fornuftig forslag. Men innen budskapet rekker det andre øret, bør mellomleddet ringe en bjelle: Er det fornuftig å innføre spesialregler av denne typen i det beslutningssystemet vi har?

Vi har et system med utredningsinstruks, og regler for prioritering der man veier fordeler og ulemper. Hva skal vi gjøre hvis et tiltak som øker bemanningen per pasient, viser seg å være samfunnsmessig lønnsomt i dette systemet? Skal ekstraregelen da hindre oss i å gjøre det?

Spesialregler som er ment å løse enkeltproblemer, legger seg som lag over de mer generelle beslutningsprosessene og hindrer fleksibilitet. Det betyr ikke at man skal ignorere bemanningsproblemene, men at denne type problemstillinger bør håndteres i det vanlige rammeverket der man veier nytte og kostnad når man bestemmer.

POLITISK PLASTER? Det samme problemet gjelder forslaget om å bevilge én ekstra milliard til kvinnehelse. Man kan sikkert gjøre mye bra med én milliard, og jeg har selv et par ideer. Men å øremerke én milliard kroner som skal gå utenom det vanlige systemet for prioritering, virker mer som et politisk plaster på et enkeltområde enn en faglig helhetsvurdering av nytten og kostnaden blant mange ulike konkrete prosjekter.

Noe av grunnen til at man kommer skjevt ut, er at man ikke ser skogen. Utredningsinstruksen i staten starter med å spørre hva problemet er. Utredninger skal skissere nåsituasjon, utfordringer, alternativer, fordeler og ulemper. Den politiske biten kommer i vektingen av disse når man gir anbefalinger.

At en milliard skal gå utenom systemet for prioritering, ser mer ut som et politisk plaster på et enkeltområde enn en faglig helhetsvurdering av nytten og kostnaden blant mange ulike konkrete prosjekter

OBJEKTIVITETEN? Det var kanskje uunngåelig at et utvalg som ser på bemanning og organisering, skulle ende opp med en slags bemanningsregel, og at Kvinnehelseutvalget vil ha mer penger til kvinnehelse, men det antyder også noe mer bekymringsfullt: Utvalg burde ikke være forkjempere for en enkeltsak. De skal så nøytralt som mulig gjøre beslutningsjobben lettere for departementet ved å kartlegge, vurdere – og sette enkeltsaken inn i en helhet.

Og da er vi ved den siste utredningen, som har unngått mye av kritikken så langt. Den kan ikke anklages for å være faglig svak eller forkjemper for en enkeltsektor. Det som imidlertid undrer meg, er sammenhengen mellom noen av de store utfordringene og retningen på de tiltakene utvalget foreslår.

OMSTILLING – OG LOKAL DELTAKELSE. To store utfordringer i helsevesenet er kapasitet og omstilling. I hvor stor grad klarer vi å gi så mange nyttige tjenester som mulig, til så mange som mulig, for et gitt budsjett? Det er faglig rom for å diskutere fordeler og ulemper med innsatsstyrt finansiering. Spesielt hvis man legger stor vekt på aktivitet, kan det føre til svekket søkelys på fag og kvalitet. Derfor har man hatt et blandet system, og den aktivitetsbaserte komponenten ble nylig redusert. Å redusere den aktivitetsbaserte komponenten ytterligere synes å gå i motsatt retning av å belønne effektiv drift.

Strukturell omstilling er et annet tema som på lang sikt er minst like viktig. Demografiske, teknologiske og andre endringer de siste femti årene gjør at det er behov for en ny sykehusstruktur. Det er en stor utfordring å få vedtatt og finansiert slike endringer.

I en ideell verden kunne man håpe at representanter fra ulike steder tar helhetlige hensyn. I praksis kan man frykte at utvalgets forslag om å ha større lokal politisk deltakelse, gjør det vanskeligere å få vedtatt en nødvendig omstilling.

Hva gjør vi hvis et tiltak som øker bemanningen per pasient, viser seg samfunnsmessig lønnsomt i dette systemet? Skal ekstraregelen hindre oss?

STERKERE SENTRALISERING? Alternativet som i større grad ser ut til å samsvare med utfordringene, er å se landet mer under ett. For en del år siden slo man sammen to helseregioner fordi man mente det var liten hensiktsmessig å dele befolkningen inn i to regioner. Nå-situasjonen og utviklingstrekkene peker på koordineringsproblemene mellom de gjenværende regionene: Ulike datasystemer, betydelige behov for store nyinvesteringer i bygg og infrastruktur, og vanskelige lokaliseringsbeslutninger.

Uten å være skråsikker, antyder dette signaler om en sterkere sentralisering av styringen. Det betyr ikke nødvendigvis en lokal nedlegging, men en mer sentral styring av oppgavefordeling og investering i sykehussektoren.

Kanskje betyr det også at man ikke lenger skal ha fire helseregioner. Men å konkludere med dette, blir hybris på toppen av overmot, så det er mest en oppfordring til videre utredning.


Interessekonflikt:
Artikkelforfatteren opplyser at han har vært medlem i Prioriteringsutvalget, Særavgiftutvalget og Apoteklovutvalget.


Dagens Medisin
, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven.

Powered by Labrador CMS