Forebygging og lavterskeltilbud forsvinner

Vi er bekymret for de som lider med spiseforstyrrelser, og det har bare blitt vanskeligere de siste årene. Offentlige forebyggende tiltak finnes ikke, triggende og utfordrende samfunnsmessige forhold mangler regulering eller tiltak, lavterskeltilbud tvinges nedlagt, og behovet for behandling i spesialisthelsetjenesten er økt. Dette rimer ikke med satsingen beskrevet i «opptrappingsplan for psykisk helsehjelp». Derfor spør om vi går i feil retning, og om helseministeren vil ta grep for å snu skuta. Konsekvensene kan nemlig være store for helsebudsjettet.

Økt forekomst

Nylig viste en nasjonal kartleggingsstudie blant norske 16-19 åringer (2020) en økt forekomst av spiseforstyrrelser siden 1999. I en typisk skoleklasse på 28-30 elever er det nå tre elever som lider. Økningen i forekomst ble også dokumentert for en yngre nasjonal kohort (6-16 år), og omtaltes som så omfattende at det burde omtales som et folkehelseproblem for aldersgruppen. Selv om en nyere studie peker på at «pandemi-effekten» har avtatt, viser den også at behandlingsetterspørselen er høyere i dag enn før pandemien.

Ungdom opplever økte psykiske vansker, prestasjonspress knyttet til skole, idrett og kropp, og eksponeres for trender som looksmaxing, optimaliserinstrenden og skinnytok. En nylig norsk studie bekrefter sammenhengen mellom sosiale medier og spiseforstyrrelsessymptomer, i tråd med internasjonal forskning. Manglende regulering av sosiale medier og deres algoritmer, er med å gjøre ungdom enda mer sårbare for utvikling av spiseforstyrrelser

Ingen forebygging

Risikofaktorer som kan trigge utvikling av spiseforstyrrelser kan adressers gjennom dokumenterte tiltak. En gjennomgang i 2020 viste at det fantes ingen offentlige forebyggende tiltak mot spiseforstyrrelser i Norge. Undervisning alene har liten effekt, i stedet trengs nytenkende innsats på både individ- og samfunnsnivå.

Vi har skrevet om behovet for forebygging før. Det er på tide at vi krever dokumenterte tiltak. Det finnes et fåtall tiltak som er forskningsmessig evaluert og har vist effekt, feks på forebygging i utvikling av kroppsmisnøye, reduksjon av eksisterende kroppsmisnøye, og effekt på god kroppsaksept i en aldersutsatt periode, samt økt kompetanse om sosiale medier. Det er derfor iøynefallende at dokumentasjon på effektive tiltak finnes, men at interessen fra det offentlige virker å være fraværende.

Samtidig må triggere reguleres – for eksempel gjennom lovregulering av sosiale medier og hvem som får gi helseråd.  Økt kunnskap i førstelinjetjenesten er dessuten også avgjørende.

Usikker framtid

I spesialisthelsetjenesten ser de nå yngre og sykere pasienter enn tidligere, som fører til mer langvarig belastende behandling, og økt behov for tvang. Samtidig står mange uten hjelp, og pasienter som tidligere fikk behandling blir nå nedprioritert.

Det store behovet for hjelp understrekes også når lavterskeltilbud som den brukerstyrte organisasjonen «Rådgivning om spiseforstyrrelser» (ROS) rapporterer om betydelig økt pågang gjennom flere år. Det er rett og slett krise når statlig finansieringsordning til frivillige organisasjoner endres, slik at forutsigbarhet og stabilitet i drift trues. ROS Bergen varslet forrige måned at 11 ansatte måtte avskjediges grunnet den beskjedne statlige tildelingen.

Frisklivssentraler er av Helsedirektoratet fremmet som den mest ideelle organisering av lavterskeltilbud for kommunale forebyggende helsetjenester. Via forskningsfinansiering fra ideelle organisasjoner er det iverksatt en dokumentert behandling for bulimi og overspisingslidelse i Frisklivssentralene. Dette må sies å være et viktig framskritt, der behandling tilgjengeliggjøres. Men når Frisklivssentraler ikke kan prioriteres med kommunenes egen økonomi, står man uten den velorganiserte helsetjenesten som slik behandling fordrer.

Kostnad

Spiseforstyrrelser koster; for individ, for samfunn, og for stat. Det ble i 2021 beregnet at det koster kr 26 milliarder å behandle spiseforstyrrelser, men dette er en grov underestimering. For i dette tallet ligger ikke de mest forekommende spiseforstyrrelser (for eksempel overspisingslidelse), og her ligger ikke behandlingsbehovet for samsykelighet. Det er estimert at 100 individer som unngår å utvikle spiseforstyrrelser (forebygging) sparer samfunnet for 550 millioner kroner (følgesykdommer ikke inkludert).

Det er et stort behov for å satse på forebygging. Da må det kreves og prioriteres dokumenterte tiltak, og vernes om etablerte og etterspurte tiltak. Vi opplever ikke å se den innsatsen. 

Signert styret i Norsk selskap for spiseforstyrrelser: 

Therese Fostervold Mathisen

Kristin Stedal

Sunniva Mollandsøy

Kristina Aasen Bruset

Bent Egil Bergestuen

Tove Langlo Drilen

Ingen oppgitte interessekonflikter