Har nullvisjonen for selvmord spilt fallitt?

Det er få nullvisjoner og handlingsplaner som har en umiddelbar moralsk og affektiv appell. Men Høyre-regjeringens innføring av «nullvisjonen for selvmord» i 2020, er et unntak. Den treffer en livsnerve i oss. For hvem har substansielle innsigelser mot et høyverdig mål om at vi har ingen flere å miste? Likevel vil jeg helle kaldt vann i blodet. Tross nullvisjonens umiddelbare appell, viser den seg å være problematisk, sågar kontraproduktiv. Kanskje er det på tide å erkjenne at nullvisjonen har spilt fallitt?

Nulltoleranse for dødsønsker

Visjonens grunnleggende problem, slik jeg ser på det, ligger i dens ordlyd og dypereliggende implikasjoner. Om vi forfølger den, leder begrepsbruken og ordlyden til en undertekst som implisitt sier at det skal være en nulltoleranse for dødsønsker i samfunnet. Hvor realistisk er det å forestille seg et samfunn hvor ingen noen gang nærer tanker om døden, eller lengsler om å ta sitt eget liv, symbolsk eller bokstavelig? Dette er ikke kun urealistisk, men direkte menneskefiendtlig. Mennesker besitter en enestående evne til å skue inn i sin egen undergang. Dødsønsker, eller det vi kan kalle for dødslengsler, springer ut av denne evnen, som har og vil være en del av den menneskelige eksistensen, uttrykt i alt fra litteratur, poesi, filosofi, kunstnerisk inspirasjon, religiøs symbolikk til hverdagslige uttrykk som jeg orker ikke mer eller jeg vil bare forsvinne inn i mørket. En nullvisjon som søker å behandle og eliminere menneskets dødslengsler, innebærer mildt sagt en fornektelse av et særegent menneskelig trekk. For å si det på en mer direkte og lakonisk måte: det er å gå løs på selve livet.

En annen problematisk dimensjon ved nullvisjonen, har å gjøre med dens inspirasjonskilde. Nullvisjonen for selvmord henter sin inspirasjon fra veitrafikken. Overføringen av nullvisjonen fra veitrafikk til selvmordsforebygging i psykisk helsevern, avslører etter mitt syn en grunnleggende misforståelse og en brist i vår tilnærming til hvordan vi velger å møte menneskets dødsimpulser. I veitrafikken opererer vi med objektive, målbare faktorer, som kan beregnes med høy grad av prediksjon. Når staten reduserer fartsgrenser eller innfører strengere promillegrenser, påvirkers de kausale mekanismene som medfører dødsulykker. Slike dødsulykker er i prinsippet et resultat av identifiserbare, tekniske eller menneskelige feil som kan korrigeres gjennom reguleringer i lovverket, teknologiske og innovative løsninger i veitrafikken og av kjøretøy og atferdsendringer.

Menneskelivets ubestemmelighet

Menneskets dødsimpulser, derimot, utspiller seg i et notorisk komplekst og dynamisk psykisk landskap som unndrar seg kausale årsakssammenhenger og prediksjoner av statistisk og diagnostisk karakter. Her er det verdt å sitere filosofen Albert Camus som sier noe vesentlig om denne indre dødsprosessen: «Ormen befinner seg i menneskets hjerte. Det er der man må lete etter den. Den dødelige bevegelse som fører fra klarsyn når det gjelder eksistensen, til flukt bort fra lyset, den må vi følge og forstå.» Når et menneske nærer dødsønsker, er det ikke mangel på ytre, materielle barrierer eller en underliggende patologi som fører til dødsspranget, denne dødelige bevegelsen som Camus skriver om, men et aktivt valg (om det er rasjonelt eller irrasjonelt er en annen sak, og det undergraver ikke valgets betydning som sådan) om å overstyre den mest potente biologiske driften, vårt overlevelsesinstinkt. For å parafrasere forfatteren Jean Améry, det er mennesker selv som legger hånd på seg selv (som avslutter sitt eget liv). Intet utenfra eller innenfra besetter oss eller overstyrer vår vilje. Etter mitt syn er det lurt å innse at dødsønsker og vår selvdestruktive impuls ikke er et teknisk eller medisinsk problem som kan løses på lik linje med reduksjon av dødsulykker i trafikken, eller behandlinger av somatiske sykdomsforløp.

Samtidig, og dette er av vesentlig verdi, gir en slik innfallsvinkel også fornyet innsikt i våre forventninger til norsk helsevesen. Når vi fastholder at alle selvdødsvalg er symptomer på en underliggende psykopatologi som kunne ha vært kurert, som kunne ha vært unngått, projiserer vi urealistiske krav på helsepersonell og våre helsetjenester. Vi gjør helsepersonell til omnipotente voktere av liv, som om deres ansvar og mandat er å garantere at ingen dør, noensinne, av eget valg. Men det finnes ingen slik garanti når vi har med menneskelivet å gjøre. Sagt med andre ord, dette fraværet av garanti er ikke ensbetydende med å romantisere dødsønsker, eller for å avskrive eller underkjenne livssmerte og våre lidelser, men for å frigjøre plass til hele spekteret av menneskets muligheter, også mulighetene som vi helst vil unnslippe. For når vi, i psykisk helsevern eller generelt, nekter å betrakte døden også som et eksistensielt valg, som et radikalt brudd med livets logikk, fratar vi mennesker deres epistemiske agens: denne retten og autonomien til å definere, forstå og vurdere eget liv som en legitim kunnskapskilde.

En presisering

Og her må jeg legge til en presisering, for å unngå misforståelser: betyr alt dette at vi skal skrinlegge og oppgi vår innsats en gang for alle fordi vår nåværende tilnærming til dødsønsker og forebyggende arbeid ikke holder mål? Eller at det ikke er mulig å utslette denne muligheten for eksistensiell negasjon? Slett ikke. Etter mitt syn innebærer en proaktiv innsats, i psykisk helsevern og i samfunnet generelt, å tone ned fokuset på å eliminere dødsønsker som sådan, og heller betone viktigheten av å fostre samfunnskulturer og livsbetingelser hvor livet (igjen) kan bli til et aktivt valg; skjønt, med den allestedsværende risikoen for at mennesker kan velge sin egen undergang. Nullvisjonen for selvmord bør skrotes, ja. Men kampen for et mer menneskevennlig samfunn, som betjener våre eksistensielle behov, skal og bør fortsette med fornyet innsats og mer faglig og politisk frimodighet.

Nullvisjonen som en regressiv lengsel

Slik jeg ser på det, representerer nullvisjonen en regressiv søken etter forføriske tilfluktssteder. Dette er en kollektiv fantasi, en fantasi som er forståelig, endog beleilig, om at vi kan eliminere det som vekker et sterkt ubehag i mennesker. For det er ikke til å legge skjul på at vår selvdestruktive kapasitet, denne radikale kraften til å overstyre våre overlevelsesinstinkter, avstedkommer en slags urangst i oss. Vi blir konfrontert med vår dødsdrift og våre skyggesider. Og i stedet for å møte denne angsten og lære å leve med den som en del av livets iboende muligheter, flykter vi til den illusoriske tryggheten i en nullvisjon. Det er som om vi ønsker å returnere til en slags uskyldig tilstand hvor vår selvdestruktivitet ikke eksisterer som et potensial som definerer oss på godt og vondt. Men denne fornektelsen og fortrengningen av vår radikale og uhyggelige evne til selvutslettelse, gjennom å forskanse oss bak nullvisjoner og patologisering, gjør oss ikke tryggere av den grunn. Snarere tvert imot. Et talende eksempel er de høye selvdødstallene til lands, som hjemsøker oss som et aldri helt utdrevet spøkelse.

En fundamental erkjennelse

For det er et tankekors at vi i liberaldemokratiske samfunn som setter frigjøring øverst på politisk agenda, og frihet som den urokkelige verdien, likevel utviser en så massiv kulturell aversjon mot menneskets dødsønsker og evnen til å gi oss selv en dødsdom. Motviljen varsler mer om sjelelige pinsler enn genuin frigjøring, vil jeg påstå. Det virker som om vi ganske enkelt misliker å være frie vesener, og at vi, gjennom nullvisjoner og et naivt tiltro til biomedisinsk epistemologi og behandlingsmodeller setter oss imot utsiktene til den fundamentale erkjennelsen at å respektere menneskets verdighet også impliserer å respektere at mennesker kan velge på tross av livet.

Som nevnt ovenfor, denne fraspaltningen avstedkommer mer fremmedgjøring, fra vår egen menneskelighet. Og gjør oss mindre rustet til å møte det grenseoverskridende potensialet i oss når det først oppstår, med det alvoret, den skarpheten og den menneskeligheten det fortjener.

Ingen oppgitte interessekonflikter