Selvmord: Den problematiske nullvisjonen

‘Alle lykkelige familier ligner på hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte’, skriver Lev Tolstoj innledningsvis i sin roman Anna Karenina. Hva kan disse ordene fortelle oss om vår enestående evne og vårt uhyggelige, men unike potensial til å gi oss selv en dødsdom? Er det selvdestruktive noe som vi blir besatt av? Er det en underliggende psykopatologi, en ansiktsløs og nedbrytende kraft som så å si tvinger oss til å ta vårt eget liv?

Betydningen av å gi dette mørket som legger seg knugende over livet et språk og ansikt, kan ikke understrekes nok. Selvdødstatistikken her til lands taler for seg selv: De siste 20 årene har om lag 600 mennesker hvert år tatt sitt eget liv i Norge. I 2021 tok hele 658 mennesker sitt eget liv. På ukesbasis velger cirka 12 mennesker å avslutte sitt eget liv. Om en regner 10 etterlatte per selvdød, vil 5000–6000 mennesker bli berørt i Norge årlig. Cirka 3000 mennesker hvert år er direkte berørt bare i Oslo og omegn, for ikke å snakke om omfattende mørketall og underrapportering. Sagt med andre ord, er vi som et samfunn parate til å tone oss inn på det særegne og dypt personlige ved denne dragningen mot selvutslettelse som humaniserer snarere enn avhumaniserer og reduserer menneskeskjebnene til tall, rapportering og statistikk?

Det vesentlige spørsmålet som vi bør forfølge, er hvordan vi bør snakke om våre dødsønsker og denne dragningen mot avgrunnens mørke dyp. For det utgjør nemlig en forskjell hvordan tilnærmer oss denne selvdestruktive kapasiteten som vi besitter i kraft av vår menneskelighet. Som filosof Vigdis Songe-Møller skriver: ‘Selvmord er altså en dypest sett menneskelig handling, ikke en uhyrlig handling som vi bare kan ta avstand fra, selv om det for mange av oss er vanskelig, eller umulig, å forstå at en av våre nærmeste valgte døden fremfor livet. Selvmord kan fremstå som en unaturlig handling, men da glemmer vi nettopp dette, at selvmord er en del av menneskets muligheter.’

Vigdis’ tanke er fruktbar, og avkrever en refleksjonsprosess som gir oss muligheter til å besinne oss og tenke over våre nedarvede dogmer og sementerte tankebaner. Et sted å begynne er å sette den konvensjonelle begrepsbruken i kritisk lys: Ordet ‘selvmord’ eller uttrykket ‘å begå selvmord’ er befengt med kriminalisering, ugjerning og synd; en fordømmende levning fra antikkens greske filosofi og kristen metafysisk dominans i vesten, med drakoniske og grusomme konnotasjoner. Dette ortodokse synet gir fortsatt utslag i vår sekulære del av verden, slik det for eksempel kommer frem i nullvisjonen.

Nullvisjonens skyggesider

En av farene ved ‘nullvisjonen for selvmord’ er at dette initiativet, tross hederlige intensjoner, symboliserer en omnipotent ideologisk fantasi, basert på en paternalistisk og moralistisk holdning som implisitt arbeider ut fra premisset om at alle skal leve. Et vesentlig spørsmål som melder seg i det forebyggende arbeidet, dreier seg om hvorvidt noen ønsker, dypest sett, å leve? Og hvem er det som i siste instans skal avgjøre om hvilke livssmerter en skal leve med eller ikke leve med? Det dominerende narrativet innebærer en livsholdning om at alle skal leve – uavhengig av livets kvalitet. På denne måten kan ‘nullvisjonen for selvmord’ – med de invaderende og autoritære tiltak og intervensjoner som trengs for å holde liv i visjonen – paradoksalt nok, hindre mennesker i å utvikle viljen til å være og å leve. Sagt med andre ord, kan nullvisjonen medvirke til en uhyggelig simplifisering og amputering av menneskelivet i et destruktivt jag etter en utopi, en imaginær konstruksjon, som kan avstedkomme like mye smerte og fremmedgjøring som det tilsynelatende er ment til å lindre og avdempe? Våre bestrebelser etter å realisere dette imaginære idealet, impliserer intet annet enn en umenneskeliggjøring av mennesker. Er det dette vi ønsker oss i et liberalt demokrati og et humant samfunn, hvor respekt for enkeltmenneskets verdighet og frihet til å forfølge sine egne livsprosjekter, er bærebjelken?

Har vi virkelig en nødvendig kritisk distanse til nedslaget av det menneske- og verdenssynet som forfektes gjennom nullvisjonen, som en slags regressiv fantasi og lengsel etter en forutsigbar, risikofri og magisk verden? Her er det verdt å sitere psykoanalytikeren Julia Kristeva, som sier at ‘Det er et usedvanlig menneske som ikke påkaller et opprinnelig tilfluktssted for å kompensere for personlig forvirring.’ Nå er det riktignok slik at vi er alle skyldige i å utvikle individuelle og kollektive fortellinger og fantasier – i religiøse og sekulære utgaver – om et ‘opprinnelig tilfluktssted’ som den den personlige forvirringen og desorienteringen, den eksistensielle angsten og livets radikale plastisitet avstedkommer. ‘Nullvisjonen for selvmord’, som for øvrig henter inspirasjon fra nullvisjonen i trafikken, representerer i så måte denne regressive lengselen, og higen etter den ‘store forenklingen’: Hvis vi bare sikrer x, y eller z bru, togskinner eller tilgang til dødelig våpen, eller om vi øker bruken av medikamentell behandling for depressiv lidelse eller av tvangsinnleggelser/beltelegging i psykisk helsevern, så kan vi med nødvendighet forhindre selvdød. Dette er med andre ord desperate forsøk på å holde forvirringen, og angsten for menneskets enestående kapasitet til å opptre ‘anti-naturlig’, på armlengdes avstand, men som likevel hjemsøker oss.

Naturvitenskapens reduksjonisme

Hva begrepsbruken angår, så er det slik at lingvistiske og språklige vendinger som ‘å begå selvmord’ eller’ å dø av selvmord’ eliminerer aktørskapet, og med det ambisjonene om å forstå grunnene til våre dødslengsler. Eller, grunner mennesker selv tillegger sine dødsønsker. Etter mitt syn bør disse uttrykksformene skrotes til fordel for uttrykksformer som verner om, og anerkjenner, menneskets frihet til å eie sin egen eksistens – på godt og vondt. For frihet innebærer også potensialet til å bruke frihet på tross av livet. Et mer modent blikk på suicidalitetens kompleksitet er av vesentlig verdi fordi det medikaliserende og psykiatriske perspektivet er tuftet på det naturvitenskapelige paradigmet, hvor mennesket reduseres til biokjemiske enhetsformer. Problemet ligger nødvendigvis ikke i den naturvitenskapelige inngangsformen og den kvantitative metoden som sådan, som jo er én legitim tilnærming, men derimot det store fokuset på hvordan menneskelivet med dets bredde, mangfold og rikdom reduseres til nevrofysiologiske prosesser.

Non-patologiske tilnærminger

Etter mitt syn trenger vi å slå et slag for et tydeligere fokus på non-patologiske tilnærminger som sosiodiagnostikk: det å identifisere kilder til individenes smertepunkter og uutholdelige grunntilstander som bunner i traumer, sosial ekskludering, rasisme, fysisk og psykisk vold, ensomhet, økonomi og fattigdom, vil kunne romme suicidalitetens kompleksitet i langt større utstrekning enn den tomme kategorien ‘psykisk sykdom’. Slik kan vi som et samfunn bevege oss fra et symptom- og diagnosespråk – det at noe er feil i individer, til en mer integrativ og dynamisk forståelse av menneskelivet. Eller som sosialpsykologen Arnulf Kolstad bemerket: ‘…vi leter etter årsaken til psykiske lidelser på feil sted; på et sted der legevitenskapen har prestisje, i biologien, men ikke der lidelsene faktisk oppstår, i møtet med andre mennesker og generelt i det livet vi lever eller utsettes for.’ Kolstad mente med rette at vi trenger å ‘utvikle et korrektiv til gårsdagens gen- og hjernefetisjisme.’ Om vi likevel skal opprettholde tanken om patologi, så bør vi med fordel rette blikket mot sosialpolitisk patologi – sosiopolitiske årsaker som fremmer fortvilelse, livsfarlig stress og fremmedgjøring – snarere enn psykens patologi.

Menneskelige, altfor menneskelig

Disse refleksjonene bør pirre og utfordre oss til stadig nye anstrengelser i fremtidens kunnskapsutvikling i møte med selvdød og den proaktive innsatsen, i fremtidens hjelpetjenester, i politikken og i storsamfunnet generelt. For selvdødens kraft er ikke et avvik fra normalitet eller patologi, men snarere en menneskelig, altfor menneskelig handling, som bunner i livets konstante ustabilitet, skjørhet og smerte, og vitner om en tilværelse som er gått ut av ledd og blottet for enhver form for trygghet og mening. Denne ustabiliteten og sårbarheten for livssammenbrudd er en ikke-diskriminerende grunnbetingelse ved det å være et menneske, som frigjør muligheter for våre lidelser, smerter og fortvilelse, vel så mye som våre uforløste ressurser, kilder til solidaritet, mening og omsorg. Så, neste gang du møter noen i livskrise hvor tanken på selvdød som en løsning på livsutfordringer blir påtrengende, tenk på at vi er mer like disse menneskene enn det vi ynder å tro.

Ingen oppgitte interessekonflikter