Døden burde være et felles ansvar

«Åpenhet om døden» er, som Meld. St. 24 (2019-2020) trekker fram, viktig (om ikke avgjørende) for å komme i mål med omsorg i livets siste fase. Men «åpenhet om døden» trengs også i hele samfunnet. Denne kronikken setter søkelyset på det økende behov for «åpenhet om døden» og flere synspunkter som kan forme samfunnets tilnærming til døden.

Døden og livet er sammenvevet. Dermed er døden alltid et aktuelt tema i samfunnet. Likevel bør det være enda mer presserende i dag. Babyboomen (etter andre verdenskrig) vil i nær fremtid føre til en «dødsboom». Dette vil påvirke ikke bare helsevesenet, men hele samfunnet. Hvordan kan eller må vi forholde oss til dette?

Ikke primært en fysisk hendelse

Døden kan oppfattes abstrakt. Hva er egentlig døden? Å tenke på livet kan hjelpe oss. Se for deg at du treffer noen du ennå ikke kjenner. Når du introduserer deg selv, så deler du sannsynligvis navnet ditt, du sier hva som er yrket ditt, og du legger til litt om sosiale forhold og kanskje hobbyer. Man opplever sjelden at folk nevner spesifikke fysiske elementer (som vekt eller høyde) når de introduserer seg.

Den måten vi introduserer oss selv på, kan ses som en måte å forstå livet på – det er ikke først og fremst en kroppslig og fysisk sak. Livet er et sosialt og relasjonelt fenomen. Navnet vårt er et kjennetegn på at noen tok oss imot da vi ble født. Hva vi jobber med forteller mye om interesser.

Når det gjelder døden, er det fort gjort å tenke på det som en fysisk hendelse: et hjerte som ikke banker lenger eller en lunge som har sluttet å ventilere. Men akkurat som livet ikke først og fremst er et fysisk fenomen, er døden ikke primært en fysisk hendelse. Lancet Rapporten «Bringing death back into life» påpeker at å være døende bør ses som en relasjonell og spirituell (åndelig) prosess.

Måter å flykte på

Uansett hvordan man ser på døden, kan døden vekke frykt: frykt for fysiske plager, men også tap, sårbarhet og ensomhet. På en eller annen måte skal man forholde seg til døden og denne vedvarende frykt. Klassikk sett er det to måter å håndtere frykt på: ved å flykte fra faren (flight), eller ved å bekjempe faren (fight).

Taushet rundt døden kan ses som en måte å flykte fra døden på. Hvis ingen nevner den, så er det som om den ikke eksisterer. Det kan sammenlignes med et lite barn som gjemmer seg med en hånd foran øynene, ut fra tanken om at hvis jeg ikke kan se deg, så ser ikke du meg.

En annen måte å flykte fra døden på, er gjennom et sterkt fokus på det medisinske. Så lenge helsevesenet er opptatt med behandling, er det som om døden ikke egentlig er aktuell – den er skjøvet bort. I et helsevesen preget av teknologi og medisiner, kan døden bli sett på som et tap. En følgefeil kan være et tunnelsyn fokusert på hendelser for å holde døden unna.

Behov for trygghet

En måte å se dagens debatt om dødshjelp på, er å se på den som en måte å kjempe mot frykten for døden. Hvis vi ikke kan overvinne døden, er dødshjelp en måte å ha regi over prosessen – å være første mann til målet.

Tilknytningsteori tilbyr en måte å forholde seg til frykt gjennom et relasjonelt perspektiv. Teorien beskriver den mellommenneskelige dynamikken. Tilknytningsteori understrekker at mennesker har behov for trygghet, og at mennesker føler seg trygge når de opplever seg tilkoblet med andre. Behov for trygghet oppstår spesielt når man står overfor en trussel. Da trenger man en «trygg base».

Denne dynamikken kan enkelt illustreres: Et lite barn på en lekeplass kan føle seg trygg så lenge en forelder er i nærheten. Når en stor hund dukker opp, blir barnet redd og oppsøker forelderen som en trygg base. Med barnet på fanget kan foreldrene trøste: «Jeg skjønner at hunden skremmer deg, men vi klarer dette sammen. Du er ikke alene.» Ved å vektlegge både trussel og relasjon kan barnet trygges.

95 prosent-regelen

Som relasjonelle skapninger kan folk tilby hverandre trygghet ved å bevisstgjøre seg og sette ord på både trussel og løsning – en trygghet som vi kan tilby hverandre ved å koble oss sammen og skape samvær. Dette mønsteret finnes også rundt døden. Paradoksalt nok kan vi tilby hverandre trygghet ved å snakke om døden. Når folk kan sette ord på døden, kan frykten deles og andre mennesker blir en trygg base. Det betyr at vi må innse at døden er en trussel og skaper frykt, og at vi tillater oss å bli berørt av døden. Døden selv kan ikke «løses», men støtte kan tilbys. Hvis døden hovedsakelig blir sett på som en fysisk hendelse, blir denne relasjonelle holdningen til døden ofte oversett. Resultatet er at muligheten for å støtte hverandre blir ignorert. Alle kan vi lære oss å tilby trygghet når uhelbredelig sykdom og døden rammer andre. Vi må ikke stoppe ved det å ufarliggjøre døden. Vi bør utvikle folks evne til å være til stede og til å være en trygg base midt i trusselen.

Selvfølgelig må god lindring og palliativ omsorg tilrettelegges for i helsevesenet. Men på grunn av begrenset kapasitet kan vi ikke forvente at dagens helsesystem løser alle utfordringene alene. Oxford Handbook of Public Health Palliative Care setter søkelyset på det som kalles «95 prosent»- regelen. Folk i livets siste leveår er bare i kontakt med profesjonelt helsepersonell fem prosent av tiden. Når folk og politikere tenker om palliativ omsorg, handler det mest om hva skjer innenfor disse fem prosentene og om midler for å støtte dette arbeidet. Men kanskje kan vi oppnå bedre omsorg dersom vi bedre ruster de som er til stede de andre 95 prosentene av tiden.

Døden er og vil alltid forbli et spesielt fenomen, og nettopp derfor må den tilnærmes bevisst. Og fordi døden angår oss alle, bør det derfor også være et felles ansvar. Meld. St. 24 (2019-2020) nevner derfor med god grunn viktigheten av «åpenhet om døden». Åpenhet om døden er et avgjørende første steg for å kunne skape en trygg base. Alle har nytte av det, både de som forholder seg tause på grunn av frykt, helsevesenet som fokuserer på medisinske behandlinger, og de som opplever livet så tungt at de foretrekker døden fremfor livet. Hvis vi rekker ut en hånd til hverandre, kan vi, bokstavelig og billedlig talt, holde rundt hverandre når vi forholder oss til døden. Når vi tilnærmer oss døden på denne måten, så markerer vi sammen at døden er en del av livet og at vi kan tilby hverandre en trygg base.

Ingen oppgitte interessekonflikter