Nytt verktøy viser når pasienter føler ubehag og smerte

Mennesker med store kommunikasjonsvansker klarer ikke å be om hjelp når de føler ubehag og smerte. Det kan være mennesker med alvorlig autisme, cerebral parese og utviklingshemming, og kan gjelde mennesker med demens, ervervede hjerneskader og andre nevrologiske lidelser.

Stipendiat Emilie Smith-Meyer Kildal og kolleger har i en ny studie undersøkt om bruken av pulsmålere kan hjelpe personer som ikke klarer å kommunisere hvordan de har det. Er de sinte, glade, er de stresset eller har de vondt?

– Mange mangler både språk, ansiktsuttrykk og evne til å gestikulere. De er nærmest språkløse. Dette er en alvorlig helseutfordring, sier Kildal.

Omsorgsbehovet til disse personene kan være så stort at de har 1-2 pleiere døgnet rundt og bor på institusjon hele livet, understreker hun, og forklarer at sensorer i økende grad brukes til å måle fysiologiske parametere og aktivitetsmønstre .

På den måten kan enkeltpersoner og deres omsorgspersoner lære om deres helse og aktivitet.

– Puls er som et vindu inn i sentralnervesystemet. Ved å måle pulsen kan vi oppdage ubehag og smerte. Slik kan hjelpeapparatet og pårørende bedre forstå pasienten, gripe inn og hjelpe.

Kildal forteller at pulsmålerne kan avdekke viktig informasjon og legger på den måten til rette for kontakt og samhandling med familie, omsorgspersoner og pleiere.

Puls og biomarkører for smerte

I første del av studien viste forskerne at hjerterate (HR) kan brukes som et personspesifikt mål på reaktivitet i pasientenes hverdag.

Ved hjelp av pulsbelte og pulsklokke kunne de overvåke hjerteraten, mens de observerte deltakerne i deres daglige miljø. På den måten kunne forskerne se om det var noen spesielle situasjoner hvor pulsen gikk opp.

Kildal og kollegene er nå i gang med del to av studien, hvor de skal vurdere hvordan HR kan brukes til å identifisere omsorgsprosedyrer med tegn på akutt stress.

De skal også evaluere HR som et mål for smerte, ved å vurdere sammenhengen mellom HR og biomarkører for smerte, og vurdere hvordan seks ukers kommunikasjon gjennom HR påvirker biomarkører for smerte.

Deretter skal de se på hvordan omsorgspersoner vurderer kvaliteten på kommunikasjonen.

Forskeren forteller at de bruker en rekke biomarkører i tillegg til puls: MCP-1, IL-1RA, IL-8, TGFβ1 og IL-17, noradrenalin-metabolitter og hjerteratevariabilitet (HRV).

Nettbrett for enkel registrering

Kildal og kollegene har laget et program slik at helsepersonell kan bruke et nettbrett for registrering av situasjonsdata ved pulsøkning.

I et pop-up-vindu kan de ansatte registrere hva som skjedde som førte til at pulsen gikk opp.

– Programmet er ment for å følge pasienten i hverdagen. Dette betyr at det vil kunne brukes i boliger for mennesker med store kommunikasjonsvansker, på skole og dagsenter, samt av pasientens foresatte eller verger.

Studien gjennomføres ute i førstelinjen hvor pleierne registrerer hendelser som gir pulsøkning hos pasientene. Situasjoner som kan være smertefulle, inkluderer fysioterapi, ortosebruk, bruk av forflytningsseil og stell.

Etter en kartleggingsfase på to uker vil det velges ut prosedyrer hvor pulsøkninger gjentagende er identifisert. I de tilfeller hvor pulsøkningen anses sannsynlig forbundet med smerte vil prosedyren for situasjonen endres med den hensikt å redusere den antatte smerten.

– Biomarkører for smerte og stress vil sammenliknes før og etter prosedyreendringen. På denne måten vil vi se om HR kan brukes for å oppdage mulige smertefulle situasjoner, og bidra til prosedyreendringer som bedrer oppfølgingen av pasienter som ellers ikke kan si ifra når de får vondt.

Målgruppen for det nye verktøyet er personer som i liten grad får delta i forskning, forklarer Kildal. Hun peker på manglende samtykkekompetanse som en mulig forklaring, og at et ønske om å beskytte pasientene kan føre til skepsis mot registreringer og bruk av annen teknologi av denne typen.

Prosjektet er støttet av Norges forskningsråd. Prosjektet er organisert under K.G. Jebsen-senter for utviklingsforstyrrelser, og gjøres i samarbeid med BUPGEN-registeret og NORMENT - Norsk senter for forskning på mentale lidelser.